Hvorfor vi ikke bruker babyservise
De små fingrene hennes griper forsiktig rundt glassbegeret med litt vann, og løfter den oppover forsiktig og konsentrert. Øynene hennes lyser opp mens hun studerer det klare, kjølige vannet som skvulper lett. Med en nesten høytidelig bevegelse fører hun glasset til sine myke lepper, og en dråpe triller ned på haken hennes. Hver slurk en seier – et bevis på selvstendighet, og i dette enkle øyeblikket, ser vi verdens største mirakel: et barn som lærer, vokser, og stråler i sin egen lille seier.
Jeg må innrømme at jeg som førstegangsmamma aldri i livet ville ha latt min baby bruke «vanlig» servise. For det ville jo selvsagt blitt knust med en eneste gang. Og hun ville ha skjært seg og skadet seg. Nei, alt for farlig og ingen god ide?!
Det er imidlertid slik at man, ved å ikke la barna bruke f.eks. ekte servise, går glipp av en ypperlig mulighet for barna til å lære. Se bare hva Maria Montessori hadde å si om dette temaet:
The furniture for children, their tables and chairs, should be light. Not only so that they can be easily carried by the child’s arms, but because their fragility is of educational value. The same reasoning leads us to give the child porcelain plates and drinking glasses, for these objects will show the child their rough, disorderly movements. Thus, the child can practice not bumping into things, knocking them over, or breaking them, and their movements will become freer and more self-controlled. (Maria Montessori, “Spontaneous Activity in Education” [1917])
N (min nummer tre) fikk “ekte” servise fra starten av. Ikke bare for at hun skulle føle bevegelsene sine bedre, men også for å vise henne at vi stoler på henne og respekterer henne. Jeg ville heller ikke ta en viktig erfaring fra henne: Ting kan knuses og vi må håndtere dem forsiktig og behandle dem med omsorg.
Tallerkenen hun bruker har også en litt opphøyet kant, så maten ikke sklir av mens hun prøver å spise med gaffelen. Med ekte servise og bestikk får hun oppleve følelsene “jeg hører til” og “jeg er i stand”. Når N får bruke samme type servise som resten av familien, føler hun seg inkludert – hun opplever at hun er en del av fellesskapet og at hun blir tatt på alvor.
“The child has a right to participate in everyday activities, and to do this in a real and meaningful way. This includes the use of real objects and tools that are appropriate for their size and abilities. (Maria Montessori,”The Absorbent Mind”)
Hva slags bestikk og servise kan brukes?
N sin drikkekopp fant jeg i en koselig gjenbruksbutikk som jeg besøker nesten ukentlig på jakt etter små kurver eller andre skatter. Det var også her jeg fant hennes tallerken – et funn jeg virkelig er glad for! Koppen hennes er veldig liten og nett, slik at den passer perfekt i hennes små hender og hun kan holde og løfte den på en behagelig måte. (Når jeg snakker om f.eks. «ekte» bestikk mener jeg altså ikke at babyen eller barnet skal bruke voksenbestikk, men bestikk i materiale som likner det vi voksne bruker.)
Det kan være lurt å sjekke glass eller kopper som har vært i oppvaskmaskinen for sprukne kanter barnet kan skade seg på. Glassene er jo vanligvis ganske robuste, men det er bedre å være på den sikre siden.
Hvordan vi startet…
Så snart N kunne gripe gjenstander med begge hender, tilbød vi henne en rimelig porselenkopp med en skvett vann i. Hun kunne helt fra begynnelsen av selv gripe tak i koppen og løfte den til munnen, men hun klarte ikke å drikke vannet på egenhånd. Men med litt hjelp fra oss gikk det fint. Ved siden av glasset steller vi alltid en liten mugge med vann, slik at vi kan fylle på for henne og hun kan se bevegelsene mens vi heller. Vi passer på å løfte den lille muggen med begge hendene og heller sakte: For N observerer oss og vil senere helle selv fra denne muggen.
Vi fyller alltid bare en liten skvett vann i koppen hennes – omtrent en fingerbredde høyt. På den måten øker vi sjansen for at hun får mestringsfølelse, og hun kan oftere observere at vi fyller på nytt vann.
Vi bruker heller ikke smekke! Dette er fordi hun skal føle når hun blir våt eller søler på seg selv, noe som vil hjelpe henne med å få bedre kontroll på sine bevegelser. Dette innebærer selvfølgelig at vi må skifte klær hyppigere. Selv om klesskift kan være kjedelig, er dette også en mulighet for læring. For jo oftere vi må skifte klær, jo flere verdifulle muligheter får hun til å observere og lære av klesskiftet – og kanskje kan hun selv hjelpe til litt etter hvert.
