Er egentlig et Montessoriklasserom bråkete?
En oppfatning jeg har hørt før fra andre er at det må være riktig så bråkete og kaotisk i et Montessoriklasserom. For i et Montessoriklasserom sitter ikke barna stille bak pultene sine og hører på lærerens monolog. I et slikt miljø må det da være mye skravling, hyling roping, dansing, og klatring på pulter og i hyllene?
Selv om jeg godt kan forstå at mange har denne forestillingen om hvordan miljøet er i et Montessoriklasserom, kan jeg med en gang berolige dem med at nei, slik er det absolutt ikke. Men hvordan kan det ha seg? Som du forhåpentligvis vil se når du har lest dette innlegget, ligger nøkkelen i det å finne balansen mellom barns naturlige trang til å utforske, kommunisere og samhandle, uten å forstyrre hverandre.
Maria Montessori så aldri for seg at barn skulle bli bedt om å jobbe i stillhet. Er du helt stille når du jobber? Når du lager mat? Når du trener? Vi mennesker har en tendens til å kommunisere, og spesielt barn mellom 6-12 skravler mye. De har jo brukt sine første leveår til å tilegne seg et språk, og naturligvis vil (og skal) de bruke det!
Det vi gjør, er at vi feirer språket, det muntlige og det skriftlige. I stedet for å undertrykke barnas naturlige trang til å utforske, kommunisere og samhandle, mente Maria Montessori at det var viktig å skape et miljø som oppmuntret til konstruktiv aktivitet og samarbeid. Og for å få til dette er det viktig at barna får lov til å snakke sammen hele tiden.
Maria Montessori motsatte seg den tradisjonelle praksisen med å pasifisere barn gjennom krav om stillhet og stillesittende arbeid. Hun gjorde opprør mot denne strukturen gjennom å skape et miljø der barn kunne frigjøres fra passiviteten og utforske verden rundt seg på en aktiv og engasjerende måte, og det selvfølgelig helt uten hyling og klatring opp langs veggene. For Montessori var det helt essensielt at barna skulle ha rett til å uttrykke seg og dele sine tanker og ideer med andre.
For i et levende klasserom, der barnas latter og stemmer fyller luften, er det kunst å finne den rette balansen mellom ro og aktivitet. Læring skjer i stor grad gjennom kommunikasjon, men hvordan kan vi sikre at barna kan samhandle og lære uten at de forstyrrer hverandre? Bare for å ha sagt det, er ikke løsningen at barna hvisker til hverandre. For barn trenger å høre alle lydene i språket sitt for å lære å lese og forstå. Vi hvisker jo ikke når vi er hjemme. Ei heller når vi spiser på restaurant – da tilpasser vi stemmene våre slik at vi kan høre hverandre uten å forstyrre nabobordet.
Så hva er løsningen?
Vi kan lære barna å bruke “innestemme”, men dette må være mer enn bare en meningsløs befaling. Dersom vi stadig forteller barn at deres snakking er forstyrrende kan det distrahere dem fra å fokusere på oppgavene sine. For de fleste mennesker kan faktisk jobbe fint selv om det er litt bakgrunnsstøy, og det er viktig for utviklingen av konsentrasjon å kunne filtrere ut uvesentlig støy. Og å hysje på barn hele tiden eller rope «INNESTEMME!» vil ikke føre til den ønskede effekten – det har du kanskje erfart selv med egne barn?
En mye bedre tilnærming er å heller gi barna praktiske verktøy og øvelser for å vurdere om lydnivået deres er passende. Vi kan oppmuntre dem til å snakke sammen på en måte som ikke forstyrrer andre, akkurat som vi gjør ved vårt eget bord på restauranten. Vi kan ha en samtale om temaet: Hvordan kan vi snakke sammen med de ved bordet vårt slik at de ved nabobordet ikke hører absolutt alt vi sier?
Generelt er tanken å lære barna å tilpasse lydnivået til miljøet
Når det oppstår mye støy i min klasse (det skjer jo, det…), trekker jeg meg litt tilbake og observerer. Jeg identifiserer først kilden til støyen og legger en plan for hvordan jeg kan tilnærme meg de som skaper bråket på en positiv måte. En strategi som har vist seg å fungere ypperlig er å skrive et hyggelig brev til barnet eller gruppa som kanskje har glemt seg litt: “Kan du/dere være så snille å være litt mer stille?” Barnet svarer kanskje direkte: “Selvfølgelig!” og vi kan svare: “Tusen takk!” eller “Det var hensynsfult av dere!”
Denne tilnærmingen har vist seg å motivere barna til å selv ta ansvar for sitt eget læringsmiljø ved å skrive til hverandre og be om hensyn og respekt (på en god måte slik at de ikke oppfattes som «bråkepoliti»). Dette skaper en atmosfære av gjensidig forståelse og samarbeid, akkurat slik Montessori hadde forestilt seg.
Ja, Montessorifolk liker plansjer. Hvorfor da ikke skape en plansje som hjelper oss med å visualisere lydnivået? Vi har hengt opp en oversikt over forskjellige lydnivåer for de forskjellige miljøene og situasjonene barna befinner seg i iløpet av en skoledag (se bildet). Fargene (som barna valgte selv) representerer forskjellige lydnivåer, og vi bruker kleshengere til å minne oss selv på hva fargene betyr (for eksempel representerer fargen “gul” å snakke rolig uten å forstyrre andre, mens “rød” betyr at man kan bruke stemmen til å rope utendørs). Barna har fattet stor interesse for denne plansjen, og bruker den aktivt i skoledagen…
Hva om vi kun tillater barna å snakke om skolearbeidet sitt?
Å si til et barn at det bare får lov til å snakke om arbeidet sitt på skolen er i overkant mye å forlange. For hvis vi voksne er helt ærlige med oss selv – hvem av oss klarer dette i stort mer enn 15 minutter på vår egen arbeidsplass? Vi liker jo å snakke med kolleger om hva vi har gjort i helgen og hvordan det går med hunden. Å bygge relasjoner er en naturlig tendens hos mennesker, og i Montessori er vi opptatte av at barna skal få muligheten til å trene på dette – det er jo en god ting!
Og igjen handler det om å finne den riktige balansen: Vi kan gjøre barna bevisst på at noen typer arbeid krever dyp konsentrasjon og ro, mens andre tillater litt skravling underveis. Vi kan snakke med barna om hvordan vi kan klare å gjøre flere ting samtidig (multitasking). Vi kan forske på hvorfor mennesker skravler, og hvordan dette hjelper oss med å bygge relasjoner. Det kan kreve en god dose selvkontroll hos barna, men dette er heldigvis også noe vi kan hjelpe dem med å lære.
Vi kan bruke øvelser i harmoni og høflighet for å lære barna de ferdighetene de trenger for å samarbeide og fungere sammen. Ved å inkludere dem i planleggingen av regler og rutiner, gir vi dem eierskap til sitt eget læringsmiljø. Noen ganger kan vi til og med nyte stillheten sammen.
Av og til kan det å være stille i seg selv være en øvelse: Vi har for eksempel noe som heter lesetid, som er et kvarter med stillelesing. Før disse øktene snakker vi med barna om at vi må være stille for å la alle barna konsentrere seg om lesingen. Men selv om selve lesingen tilsynelatende er målet med disse øktene, lærer barna parallelt konsentrasjon og selvkontroll.
En hyggelig greie vi har i min gruppe er stillhetsboken (se bilde). Noen av barna i gruppen har behov for stillhet og skjerming pga. f.eks. nedsatt hørsel. Når disse barna ønsker seg eller har behov for en stillestund, begynner «leken» med et barn som henter stilleboken. Barnet skriver dato og navnet sitt på en ny side og gir boken til en venn. Når vennen har lyst til å være med på «leken», skriver hen ned navnet sitt og gir boken videre. Boken fungerer som en slags «stille post». Vi øver på dette omtrent en gang i uken, men ikke nødvendigvis bare for å være stille, men også for å øve på samarbeid, å oppnå felles mål (oppnå stillhet gjennom stillhet), og for å prøve ut forskjellige typer kommunikasjon.
