Om minimalisme, eietrang og gavmildhet - noen tanker før jul
«Hva ønsker du deg til jul, da?» spør den snille mannen utkledd som julenissen på julemarkedet. Med store øyne ser hun på ham og svarer med et smil: «Godteri». Typisk M. Søtsaker er hennes greie. M har fått dette spørsmålet mange ganger de siste ukene. Tja, hva ønsker hun seg? Hun har jo egentlig alt hun trenger. Men nå er det jul.
Hvert år vokser bekymringen i meg når tanken på å kjøpe gaver til mine barn dukker opp, da jeg føler en økende tyngde i samvittigheten. Hvorfor det, tenker du kanskje. Jo, tyngden skyldes at det å få mange materielle ting ikke gjør oss lykkelige på lang sikt. I tillegg har det store forbruket av ting vi ikke trenger negative konsekvenser for planeten. I tillegg er det slik at barns sans for orientering og orden utvikles best ved å ha mindre ting rundt seg, og sist men ikke minst støtter det barnets eietrang.
Hvis du noen gang har funnet en død meitemark, krøllete papirbiter, noen jordklumper eller legoklosser i ditt barns lommer, har du bevitnet dette fenomen som Maria Montessori kalte for barnets eietrang. Merk at dette fenomenet ikke må forveksles med barnets lidenskap for å samle ting. Slik samling er en konsekvens av at barna følger en interesse de har, og ofte har de mye kunnskap om det de samler og beskytter sine «skatter». Eietrangen hos barn, derimot, handler bare om å eie ting. Og etter at barnet har fått tingen blir den raskt glemt, mistet eller ødelagt. Den frister bare et øyeblikk og legges deretter til siden.
På Montessori sin tid var det kanskje ikke så vanlig at barn eide mange ting slik som i dag. For de fleste barn har jo mangfoldige leker, klær og sportsutstyr. Men er det egentlig ønskelig at barn skal ha så mange ting og stadig få flere? Og spiller det egentlig noen rolle hva barn eier?
Det mange voksne ikke er klar over er at barn ikke trenger massevis av ting.
Det mange voksne ikke er klar over er at barn ikke trenger massevis av ting, i hvert fall ikke en knallrosa plastdukke med en magisk nøkkel eller en blinkende robot som terroriserer julefreden med skytelyder. For det er nok magi rundt oss allerede. Dessverre ser vi ikke magien fordi det er så mange ting i verden man kanskje kunne trengt som man kan kjøpe til en super pris. Eietrang på høyt nivå!
Men hva er løsningen? Jeg tror at løsningen kan være å vise gavmildhet. Det store spørsmålet jeg har stilt meg selv de siste ukene er: Hva slags handlinger hjelper mitt barn å heller utvikle gavmildhet enn eietrang? (Selv om det er jul!)
Vær en god rollemodell og praktiser gavmildhet i familien
Jeg er helt ærlig: Jeg ønsker at mine barn skal være generøse og greie ovenfor sine medmennesker, og at de finner glede i å dele og tenke på andre som ikke er like privilegerte som oss. Når andre barn kommer på besøk føles det helt naturlig for meg at mine barn deler sine leker med sine gjester. Med andre ord: Jeg ønsker at de viser gavmildhet overfor medmenneskene sine.
I Montessori betyr gavmildhet å gi og å dele fordi man selv ønsker det, uten å forvente belønning. Man er omtenksom overfor andres behov og er villig til å ofre noe for andre. Det er en måte å vise vennskap og kjærlighet på. Men hvorfor er det å praktisere gavmildhet så viktig for barn? Forskningen er faktisk ganske klar på at vi får mer glede av å gi enn å få. Gavmildhet betyr å vise omsorg, det styrker oss og det «smitter». Når en person er gavmild, ønsker også andre å være det.
Å være gavmild innebærer ikke nødvendigvis at du gir bort materielle ting. Du kan dele tiden din med en venn som trenger trøst og samvær. Du kan dele ideene dine med venner. Du kan dele kunnskapen din med interesserte. Og du kan gjøre tjenester for familien.
Men hvordan kan vi ellers vise gavmildhet i hverdagen?
Ved å rett og slett tenke på hva folk trenger, og hva som gleder dem. En mulighet er å dele det vi selv liker og eier med andre foran barna våre. Når mine foreldre gir meg en tysk Stollen (en type tysk kake) som vi ELSKER, tilbyr vi denne kaken til gjester når vi får besøk. Når en venninne låner meg en vugge for baby N så kommenterer jeg foran barna mine: «Se hva vi fikk låne av B! Det var omtenksomt av henne. Vi skal ta godt vare på den!»
En fin førjulstradisjon for å øve på gavmildhet: Gaveønskeboks
Pynt en liten, tom boks sammen med barnet ditt. Lag noen papirhjerter, og på hvert av dem skriver dere ned noen gaver dere har lyst til å gi til andre. Dette kan for eksempel være små tjenester (vaske opp, dekke på, hjelpe med ryddingen, brette klær…) eller en leke/noe dere er villig til å låne bort en hel eller halv dag… La noen trekke et hjerte fra boksen og gi dem muligheten til å være gavmild.
En annen måte å praktisere gavmildhet på er å fortelle historier om mennesker som viste denne dyden gjennom sine handlinger. Mor Teresa, Albert Schweitzer, Mahatma Ghandi og Florence Nightingale er noen eksempler på mennesker som er berømte for sin gavmildhet.
Bok: Det gavemilde treet av Shel Silverstein
Denne boken er en av de fineste or mest rørende bøkene jeg noensinne har lest. Den forteller om vennskapet mellom en gutt og et tre. I løpet av historien gir treet alt han har å tilby til gutten av ren kjærlighet. Jeg leser den sammen med barna på skolen hvert år til skolestart når vi har en ny gruppe som skal finne sin plass i klasserommet. Vi tegner et svært tre som vi henger på veggen og hvert barn skriver på et stort blad hva han eller hun har å gi til felleskapet. De fleste barn skriver på mange blader fordi de vil gjerne gi mye av seg selv til gruppen: vennskap, trøst, hjelp, et smil…
Men kanskje tenker du nå at dette høres litt for enkelt ut. For noen barn er det faktisk vanskelig å dele eller å være gavemildt, og dette må vi ta inn, respektere og jobbe med på en god måte. Vi kan ha en åpen dialog med barna våre om dette:
- Når synes du det er vanskeligst å dele? Når har du lyst til å dele?
- Hvordan føles det når noen ikke deler med deg? Hvordan føles det når noen deler med deg?
- Hvem er det vanskelig å være gavmild ovenfor? Hvem er det enkelt å være gavmild ovenfor?
- Hvilke grenser trenger du å sette i forhold til personer som ikke er forsiktige med tingene dine?
Hjelp barnet å forvandle eietrang til kunnskapstørst
Et barn som plukker en blomst på veien, gjør dette vanligvis bare fordi det har moro av plukkingen, og fordi blomsten er fin. Barnet ønsker å rett og slett ha den, men så blir den snart kastet eller revet i stykker.
Men hvis barnet vet hva blomsten heter, kjenner dens deler og funksjon, og vet hvilke typer blader den har, ville det ikke falle inn barnet å skade eller ødelegge den. Barnet foretrekker da å utforske blomsten. Interessen har utviklet seg til å bli mer intellektuell, og trangen til å eie har blitt forvandlet til en tørst etter kunnskap. På samme måte kan et barn ta livet av en meitemark for å eie den, men hvis barnet har interesse for virvelløse dyrs liv og deres rolle i naturen, vil det heller hjelpe meitemarken ved å sette den i skyggen heller enn å putte den i lommen eller dele den i to.
Hvis ønsket om å eie styres av en intellektuell interesse, kan vi si at barnet er på riktig vei, fordi det leder barnet mot kunnskap. I stedet for å eie ting, vil barnet nå være interessert i å vite, elske og tjene.
Når barnet først blir fascinert av en gjenstand, vil det ivre etter å beskytte eller ta vare på gjenstanden.
Jeg observerer stadig det samme fenomenet hos barna på skolen. Alle gjenstandene er tilgjengelige, ofte bare én gang - med noen få unntak. Barna må ta vare på dem, dele dem med hverandre og plassere dem på sin faste plass etter bruk. Hvis noe blir ødelagt, er det vanligvis slik at alle vil reparere det, og mange blir lei seg.
Det du kan ta med deg fra dette innlegget:
- Gi opplevelser i gave.
- Ikke kjøp ting bare for å kjøpe. (Hvis du skal kjøpe noe, støtt små, bærekraftige butikker.)
- Lag noe selv til barnet ditt: Skriv et brev, tegn et bilde, sy et kosedyr, ta et bilde av dere og ramm det inn, skriv en fortelling (kanskje noe fra barndommen din), tegn et skattekart, eller lag noen gavekort for morsomme aktiviteter som venter i det nye året!
- Mange av barnas favorittdyr er faktisk utrydningstruet. Jeg kjenner ikke et eneste barn som ikke elsker snøleoparder – og jeg kjenner mange barn! Kanskje det er en mulighet for at barnet ditt kan bli fadder til en tiger, ørn eller ulv? For eksempel Nabu, naturforbundet i Tyskland tilbyr sånne fadderskap, men det finnes også norske organisasjoner som tilbyr liknende. Min eldste datter synes at dette var en veldig fin gave fordi «Det er jo kjempemorsomt å ha en tiger» og så begynner M (5) å skrike i bakgrunnen «og jeg vil ha en elefant!»
Om du nå lurer på om våre barn ikke får en eneste gave til jul, så kan jeg si at de selvfølgelig får gaver: De får ridetimer, lego og bøker. F har ønsket seg en kalligrafiset og det skal hun få. Dessuten får våre lille nevøer være regnskogvoktere. Og våre tre fadderbarn i Tyskland blir faddere til snøleoparder, ørner og ulver.
Kilder:
- Maria Montessori: Barnesinnet, Kapittel om «barns eietrang – og hvordan den kan endres»
- Linda Kavelin Popov: Dannelse og dyder. Enkle veier til karakterdannelse, Kapittel om gavmildhet
- Geo Plus Magazine: Warum Großzügigkeit uns Menschen guttut