Hvorfor barn trenger fortellinger, og en liten gratistur til Karbontiden
I Montessori underviser vi ikke, vi forteller. Barn over hele verden digger historier - og de begynner å forme sin egen fantasiverden allerede som småbarn. Fortellinger er så sentrale for livene til barn at de nesten definerer deres eksistens, og derfor må de være en del av barnets forberedte miljø. La oss tenke på hva barn gjør hele dagen lang… De lever i historiene de skaper! Enten nyter de historier vi forteller eller leser for dem, eller de skaper sine egne fantasiverdener de kan bruke i lek: forelder og barn, sjørøvere i kamp, lærer og elev, spøkelser, konger og dronninger, og gode mennesker som kjemper mot det onde. Historiene kan foregå på en gård, i et slott, i et trehus, på en båt, i en jungel…
«It is obvious that small children are creatures of story. (…) and their lives are drenched in make-believe. They spend most of their waking hours traipsing happily through Neverland.” Det mest fantastiske i livet til et barn er å leke: gleden ved å løpe, hoppe, rope, og å oppleve all spenningen og de vidunderlige tingene man kan finne i fantasiverdener.
Mine barn F og M har en rollelek som de har utviklet og utvidet de siste månedene: M er «Lucy», en liten jente som tuller masse, og F er mammaen til Lucy som prøver å oppdra henne. Lucy og mamma er faste karakterer (eller roller) i en levende fortelling, og handlingen er alltid den samme: Lucy ender opp i trøbbel, og mamma hjelper henne ut av knipa.
Ja, fortellinger er nødvendige for barns psyke. Det er noe de trenger på samme måte som de trenger mat og kjærlighet. Å hindre dem i å besøke Aldriland er jo fryktelig slemt og noe som aldri ville falt meg inn å gjøre.
Barn leker med historier på en instinktiv måte. Plasserer du små barn i et rom sammen vil du oppleve spontan, kunstnerisk kreativitet. Som dyktige improvisatører blir de enige om et dramatisk scenario, og så starter leken. Ofte byttes karakterer mellom barna for å justere scenariet, og barna utveksler underveis, deretter handle det ut, ofte bytte karakter/roller for å justere scenariet, og ivrig utveksle meninger om hvordan “opptredenen” bør foregå.
Barn trenger ikke veiledning for å fortelle historier. Vi behøver ikke å bestikke dem for å skape historier, slik vi kanskje må for å få dem til å spise spinat. Det kommer naturlig for dem. Barn later som, uavhengig av hvor de kommer fra og om de er fattige eller rike.
Å være et menneske betyr å være en forteller
Det er ikke noe stor nyhet at vi mennesker liker spennende fortellinger, morsomme anekdoter, nyheter, og sladder. Derfor er det ikke rart at den muntlige fortellertradisjonen har en såpass stor betydning i menneskets historie. John Gottschall sier følgende på en treffende måte: «We are as a species, addicted to story. Even when the body goes to sleep, the mind stays up all night, telling itself stories.” Vi skulle kanskje ha kalt oss Homo fictus, eller mennesket med et historiefortellende sinn, og ikke Homo sapiens, det vitende mennesket.
Kultur, erfaringer og visdom har blitt overført fra generasjon til generasjon gjennom fortellinger. Dette har vært avgjørende for menneskets evne til å lære fra fortiden og forbedre seg over tid. Gjennom historier deler vi våre verdier og følelser og skaper relasjoner med andre.
Mennesker har over tid utviklet et stort behov for historier. Dette behovet har nok, for det meste, vært positivt for oss. For fortellinger gir oss ikke bare glede, men også veiledning. De simulerer tenkte verdener som gjør at vi bedre kan leve i den ekte verdenen. Historiene hjelper med å binde oss sammen i fellesskap og definerer oss som kulturer. Historier har vært en stor fordel for vår art, og vi har lært mye gjennom dem.
Fortellingens påvirkning på hjernen
Historiefortelling har en dyp innvirkning på hjernen. Når vi engasjerer oss i historier, enten ved å lese, lytte eller se på dem, utløses flere kognitive og emosjonelle prosesser. De utløser frigjøringen av nevrotransmittere som dopamin, oksytocin og endorfiner. Disse kjemikaliene er gir oss glede, empati og båndbygging, og gjør det å høre på, lese eller se historier til en dypt emosjonell opplevelse.
Når vi hører eller leser en historie fortalt fra en karakters perspektiv aktiveres dessuten hjerneregionene som er ansvarlige for empati. Når dette skjer, utvikler vi en følelsesmessig forbindelse med karakterene og vi forstår deres handlinger. Dette til tross for at karakterene kan være svært forskjellige fra oss!
Historier har enda en viktig effekt på hjernen. Narrativene i historier gir oss en kontekst som hjelper hjernen med å organisere og huske informasjon. De gir oss en “knagg” å henge informasjonen på - noe som kan forklare hvorfor vi er bedre på å huske historier enn isolerte faktaopplysninger! I tillegg ommuntrer historier oss til å skape mentale bilder og scenarioer, noe som stimulerer forestillingsevnen vår.
Til sist er eksponering for historier, spesielt i en ung alder (gjerne gjennom bildebøker), avgjørende for språkutvikling. De hjelper oss med å utvide ordforrådet, forbedre forståelsen og styrke våre kommunikasjonsevner. Gjennom historier som blir personlig fortalt, lekt eller lest opp, blir gleden ved språket også vekket. Små barn elsker å høre eller se de samme historiene igjen og igjen - de gleder seg over å gjenkjenne noe de har blitt eksponert for før.
Fortellerkunsten og Montessori
«To interest the children in the universe, we must not begin by giving them elementary facts about it, to make them merely understand its mechanism, but start with far loftier notions of a philosophical nature, put in an acceptable manner, suited to the child`s psychology. Here we may usefully call to aid some myths or fairy-tales, but they must be such as symbolize truths of nature, not the wholly fantastic.” Fra Maria Montessori, “To Educate the Human Potential”
Det Maria Montessori sier her er at vi kan bruke barnets forestillingsevne og kjærlighet til fortellinger for å så frø og dyrke interesse for universet. Barn skal nemlig ikke lete etter denne informasjon i tørre faktabøker, men høre fortellinger som blir fortalt av ekte, levende mennesker som viser seg å være hjelpsomme samtalepartnere, autentiske erfaringsformidlere og interesserte oppdagere.
Fortellerkunsten er en grunnleggende og viktig del i et Montessoriklasserom fordi den hjelper oss å lære, huske ting og ha mye moro underveis. Når noen forteller oss en historie, får vi bruke forestillingsevnen til å for eksempel dra på spennende eventyr gjennom rom og tid - helt uten å forlate klasserommet vårt! Det er bedre enn kino, og er helt gratis.
Forestill deg at du er et barn som nettopp har begynt på skolen, og at du skal få presentert litt informasjon om karbontiden som fant sted for rundt 300 millioner år siden. Ikke hørt om karbontiden før? Bra! Du setter deg ned på teppet og lytter til følgende fortelling, fortalt av en voksen i gruppen din. Den voksne sitter også på gulvet, finner øyekontakt med deg og sier med stor innlevelse:
I dag skal du legge ut på en reise som du ikke trenger å forberede deg til i særlig stor grad. Alt du trenger å gjøre er å skru på tankene dine og aktivere fantasien din. Sett deg komfortabelt slik at du kan konsentrere deg godt og opplevelsen din ikke blir forstyrret. Kanskje lurer du på hvor reisen går? Jeg vil gi deg et lite hint: Du skal på en tidsreise! Vi reiser 300 millioner år tilbake i tid. Er du klar? Med hjelp av fantasien din går du inn i tidskapselen…
Så snart du åpner dørene til tidskapselen, føler du fuktigheten i luften og den oppfriskende varmen. Du klatrer ut av reisekjøretøyet ditt og tråkker rett ned i en væske som minner deg om gammelt, lunkent og skittent badevann. Ja, å gå gjennom den ugjennomtrengelige sumpen i karbontiden er ikke akkurat som en tur til Badeland. Dette her blir mye mer spennende, selv om landingen skjedde i stinkende, mørkt sumpvann. Rundt deg ser du stolte, rette skjeggress og grupper av trebregner som strekker seg om kapp oppover for å nå det herlige sollyset. Disse trærne ser absolutt ikke ut til å bry seg om å stå i vannet. Du ser planter så langt øyet kan se. Ingen hus, ingen biler, og intet menneske å se.
Luften er berusende - i bokstavelig forstand. Det er ganske anstrengende å puste her. Puh! Den heftige plantefloraen på planeten har fylt atmosfæren med oksygen. I den torvete gjørma står en stor gruppe trær tett sammen, aldri mer en to meter fra sine nærmeste naboer, og minst like høye som en Brachiosaurus. Men vær ikke redd, du kommer ikke til å møte på noen dinosaurer i dag, fordi de eksisterer ikke ennå. Stammene på trærne er krokodillegrønne og dekket av glinsende, vakre ruter som ligner på fiskens skjellete hud. Du nærmer deg treet. Skjellene på stammen minner litt om en spiraltrapp. Kan man klatre opp på dem? Hva kan man finne der oppe i tretoppene? Fuglereir? Nei, fuglene kom først mye senere på jorden. La oss finne det ut. Du klatrer oppover de skinnende skjellene, heldigvis går det ganske lett, men når du er halvveis opp stammen, legger du merke til at det vokser blader ut fra skjellene; lange tynne rare blader. Slike har du aldri sett før! Det er ikke så rart, for i løpet av de siste millionene av år har de forvandlet seg til kull. (Men det får bli en fortelling for en annen dag.) Disse bladene ser ut som mørke, bustete børster som har tvinnet seg sammen med nabotrærne. Du ser ned i det mørke vannet på hvordan de speiler seg der. Speilbildet ser ut som et nett. Dette fantastiske skjell-treet du nå klatrer i heter Lepidodendron. Det spesielle med dette treet er at hvert skjell kan lage mat for treet, og ikke bare bladene!
Men nå er det ikke mer å oppdage der oppe, så du kommer deg raskt ned igjen i det svarte sumpvannet. Puhh, det lukter fortsatt forråtnelse. Lukten må komme fra de råtnende Lepidodendron-bladene og de svartfargede stilkene som flyter på overflaten her. Nå prøver du å komme deg opp fra vannet, men kanten på land er veldig myk, du sklir stadig ned i den stinkende væsken. Til slutt klarer du allikevel å dra deg opp ved en av de enorme røttene til skjell-treet. Wow, nå ser du at alle trærne er koblet sammen gjennom røttene sine. Kanskje de snakker med hverandre? Hva har de å fortelle, mon tro? Pass opp, pass opp, menneskebarn fra senholocen uten foreldre på vei! …..
Du har sikkert også lyst til å hilse på alle de kjempeinsektene som levde i karbontiden. Og du merker kanskje at du gjerne vil lese mer, men dette ville bli en for lang historie for dette bloginnlegget…. Poenget jeg ønsker å få frem med denne historien er hvor mye mer interessant det er å lese en slik tekst enn å slå opp i en faktabok om karbontiden. Er du enig?
Historier hjelper oss også med å lære nye ord og forstå nye ting. De er som magiske nøkler som åpner dører til nye verdener og ideer. Vi kan lære om dyr, fjerne steder, og til og med hvordan vi kan være snille og hjelpe andre. Og det beste er at historier gjør oss skikkelig nysgjerrige. I tillegg kan historier fortelles på mange forskjellige måter: gjennom fortelling (gjerne med stor innlevelse og gestikulering!), sanger, drama, film eller dikt, for å nevne noen!
De fem store fortellingene og kosmisk utdanning
På skolen begynner vi alle fagene - geografi, biologi, historie, språk og matte - med å fortelle de fem store fortellingene som legger grunnlaget for utforskning av alt som finnes i universet. Disse kosmiske fortellingene gir barna en orientering og ramme for videre læring. Det er vår måte å formidle kosmisk utdanning på. Gjennom hele skoletiden hører barn på Montessoriskolen ideelt sett flere fortellinger i uka.
| Navn på fortelling | Innhold |
|---|---|
| Gud uten hender | Hvordan alle ting ble til |
| Livets ankomst | Livet oppstår og forandrer jorda |
| Menneskets ankomst | Mennesket kommer på jorda og forvandler den |
| Skriftspråkets historie | Mennesker utvikler skriftspråk |
| Tallenes historie | Mennesker utvikler tallsystemer |
De fem store fortellingene blir veldig levende fortalt og blir støttet med demonstrasjoner, eksperimenter, impresjonistiske plansjer eller tidslinjer.
Hva slags innhold bør historiene vi forteller til barna inneholde?
Barna er fulle av ønsker, drømmer og nysgjerrighet. De ønsker å vokse opp og bli store og sterke, inspirert av historiene om helter og heroiske bragder. De søker en plass i verden, en måte å høre til i flokken, og de finner inspirasjon i historiene. Under kommer en rekke punkter om hva som egner seg for barnets utviklingsmessige behov. For eksempel er fortellinger om vanlige mennesker som har gjort noe «stort» for andre, mennesker som viser dyder og har gode verdier, og mennesker som oppdaget noe spesielt, mennesker som er «helter» (uten å kunne gjøre seg usynlige!) godt egnet. Mindre godt egnet er fortellinger om mennesker som kan forvandle seg til edderkopper, ha røntgenblikk eller telepatiske evner.
Barna ønsker å utforske en verden som er større enn den nære virkeligheten som omgir dem, og de føler dyp og stor kjærlighet for alt som kan hjelpe dem med å utvide denne kjærligheten. Det er i handlinger drevet av kjærlighet at barna finner sin største inspirasjon. Det mennesker gjør av kjærlighet betyr virkelig noe i verden. Vi burde derfor fortelle om vennskap, tilhørighet og positive relasjoner.
Barn søker sannheten om ting, ønsker å forstå hvordan naturen fungerer, og de blir begeistret av sammenhenger som viser hvordan ting er knyttet sammen. Samtidig ønsker barna å utvide sin kjærlighet til miljøet og å forstå hvordan de kan verne om naturen. De blir inspirert av alt som kan hjelpe dem å utvide denne kjærligheten, og de søker svar på store spørsmål om hvordan de kan bidra til en bedre verden.
Barna ønsker å oppleve eventyr, både fysisk og mentalt. De drømmer om å reise i tid og sted, utforske hvordan verden er på andre siden av kloden, og de blir fascinert av rare og absurde ting som utfordrer deres forståelse av virkeligheten.
Barn mellom 6-12 vil gjøre det som er rett, for rettferdighet og moralske spørsmål berører deres hjerter, og de søker historier som viser veien til det som er rett og godt. Vi kan fortelle om hvordan mennesker gjennom alle tider har kjempet for rettferdighet og fred, hvordan mennesker har hjulpet hverandre, og hvordan de samarbeidet for å oppnå noe meningsfylt.
- Tips: Slik gjør du fortellerstunden hjemme til barnets stjernestund
- Velg fortellinger med innhold som interesser barn (se punktet før)
- Småbarna setter veldig stor pris på å sitte tett inntil deg når du forteller
- Fortellerstunden er noe koselig. Det fungerer best i et hyggelig hjørne, fritt for forstyrrelser. Her kan det hjelpe å sette telefonen på lydløs, slå av TV-en, og eventuelt trekke for gardinene slik at barnas blikk ikke distraheres av det som skjer utenfor. Ettersom det i dag er sjeldent at noen har tid til å først lære historier og deretter fortelle dem fritt, blir det vanligvis lest opp. For å unngå å måtte holde blikket tett på teksten hele tiden, gir det mening å lese gjennom historien på forhånd. Da er du allerede kjent med innholdet og kan se barnet i øynene i ny og ne. På den måten kan du se om de følger med, eller om du kanskje leser for fort. Du gir dem også muligheten til å avbryte fortelleren og uttrykke undring.
- Vær selv undrende - og vær det høyt! (Jeg lurer på,….om det er alltid sant?….Oi, tror du…virkelig?)
- Ikke glem den emosjonelle biten - fortellinger skal også inspirere!
- Tenk på stemmen din, og øv på stemmebruk. Hvordan skal stemmen din være hvis det skjer noe morsomt, skummelt eller trist i fortellingen? Kanskje noen figurer får en spesiell stemme? Kanskje noen episoder trenger litt dramatikk? Ha litt variasjon i tempo og rytme slik at ikke alt er likt, og lev deg inn i fortellingen.
- Om du er veldig ambisiøs: Lær hovedmomentene og deres rekkefølge utenat og fortell fritt.
- Fortell om opplevelser du hadde som barn. Favoritthistorien i gruppen min handler om en opplevelse med en bergsalamander jeg hadde da jeg var åtte år gammel. Jeg har allerede blitt bedt om å fortelle den på nytt minst 15 ganger…
Avslutningsvis…
Jeg husker en av de siste forelesningene jeg var på under Montessoriutdanningen. Vi snakket om at det er så få menn på skolen, og veldig få som velger å bli montessoripedagoger. Min professor Carla bare smilte og sa “nei, jeg tror ikke at det er et problem. Barn trenger ikke flere menn - kjønnet (på lærerne) spiller ikke noe rolle for dem - det barn trenger er eventyrfortellere.” Det finnes ikke noe finere gave enn et barn som ser på deg, med lett åpen munn, store skinnende øyner og et uttrykk av forventning i ansiktet mens du forteller. Å være eventyrdronning - eller konge - er jo da den best betalte jobben i verden 😊
“Neverland is your home, and before you die, you will spend decades there.”
- Kilder:
- John Gottschall: The Storytelling animal: How stories make us human, 2012
- Notater fra Montessoriutdanning