Om et vulkanutbrudd i barnehagen og hvorfor barn «lyver»
Dette innlegget handler om de vanlige små løgnene som typisk blir fortalt av barn i barnehage- og småskolealder.
Jeg var en ekte mester i kunsten å dikte opp episke historier da jeg begynte på skolen. Pinocchio ville sett på meg som sin største konkurrent. En av disse brilliante, løgnaktige fortellingene husker jeg spesielt godt, fordi løgnen ble avslørt… av min mor!
Det hele utspilte seg omtrent slik: Da jeg kom hjem fra skolen en dag, falt det meg inn å fortelle moren min om en dramatisk opplevelse: Jeg og en venninne hadde blitt innelåst på guttedoen! Og det var de frekke guttene som hadde låst meg inn i storefri. Videre fortalte jeg at det ikke var noen hjelp å få, og detaljer fra opplevelsen, den ene mer grusom enn den andre, bare falt ut av meg. Moren min, lettere sjokkert, stilte mange spørsmål om do-hendelsen, og jeg svarte i stor detalj på hvert eneste spørsmål. Dette var en innertier for meg, for så mye oppmerksomhet var ikke dagligdags for meg!
Noen dager senere skulle løgnen imidlertid bite meg i baken… For da venninnen min kom på besøk, hadde jeg jo ikke tenkt på at moren min kom til å spørre om vår guttedo-tragedie. Venninnen min kikket spørrende bort på meg, og svarte moren min at “nei, på guttedoen har jeg aldri blitt innelåst…”. Dette hadde jeg overhodet ikke tatt med i beregningen. Mens skammen krøp oppover nakken min, sa moren min: “Jaha, dette må jeg da ha misforstått”.
Nå kunne reaksjonen hennes ha vært verre - men for meg var det å bli tatt i å lyve helt forferdelig - så det gjorde jeg ikke igjen. Men hva drev meg til å lyve? I mitt tilfelle handlet det om å kunne fortelle og underholde, og få oppmerksomhet. Moren min ante nok ugler i mosen allerede da jeg fortalte henne historien. Du som har barn selv, vet sikkert ganske godt når barnet ditt lyver og når det forteller sannheten.
Men hvordan skal vi reagere? Hva ligger bak løgn? Lyver barnet fordi det er redd for konsekvenser av en handling? Maria Montessori satt faktisk av et helt kapittel i hennes bok “Barndommens gåte”. Der skiller hun mellom forskjellige typer løgn, der hver type har sin egen betydning og sin egen årsak.
La oss se litt nærmere på tre forskjellige typer løgn.
1. Barn finner på historier for å underholde (seg selv og andre).
Barn, spesielt de mellom 3 og 6, har et behov for å fortelle fantastiske ting (som ikke har skjedd). Montessori kalte denne typen løgn for en form for kunst, på lik linje med skuespillerkunsten. Fantasien er en fantastisk gave og en skatt vi bør nære og pleie. Samtidig kan overgangen fra indre fantasering og fullblåste løgner være sømløs. Når barn oppdager løgnen - at de kan fortelle andre om sine fantasier - gir de løgnen en prøvekjøring - de utforsker løgnen. Og jo flere barna kan dele sin fantasifulle historie til, jo bedre føler de seg.
M har et stort talent for å dikte opp ting som noen ganger kan være veldig langt fra virkeligheten. Her om dagen ble vi servert en helt utrolig historie - et paradeeksempel på en løgn:
«I dag var det vulkanutbrudd i barnehagen! Det var masse lava og alle barna måtte skynde seg og klatre over gjerdet. Men ingen av de voksne så det…»
Slik starter flere samtaler når den alltid så glade M setter seg inn i bilen når jeg henter henne i barnehagen. Det ramler ut av henne - historier om barn som har rømt fra barnehagen, slagsmål og andre grusomme historier om ting som har skjedd i barnehagen. Fellesnevneren er ofte at de voksne ikke fikk med seg noe av hendelsene, noe hun kanskje legger til for å hindre oss i å kunne faktasjekke historiene… Historiene fortelles med stor innlevelse og glinsende øyne.
Hva ligger bak og hvordan reagerer vi?
Selvfølgelig er det ikke vanskelig å skjønne at disse historiene ikke er sanne. En mulig reaksjon er å påpeke løgnen for barnet. Men for barn, i deres fantasi og opplevde virkelighet, har disse historiene skjedd på “ekte”. Dette kan kanskje de som hadde en fantasivenn som ung kjenne seg igjen i - det føltes helt ekte der og da, og den følelsen er like reell som andre følelser. For barn er historiene de forteller bare vakre, og det å dele dem er gøy! Vi bør heller motta historiene med humor og undre oss sammen med barna. En mulig reaksjon på Ms vulkanhistorie kunne vært å uttrykke glede og lettelse over at alle barna kom seg i sikkerhet. Vi kan omdirigere samtalen til å handle om mennesker som faktisk bor i nærheten av en vulkan og hvordan dette må være for dem. Vi kan vekke interesse for vulkaner og bruke barnets historie til å transformere fantasi til kunnskap (Visste du at det finnes vulkaner på havbunnen? Tror du at lava er enda varmere enn solen…?). Dette vil være mye bedre enn å korrigere barnet eller påpeke løgnen.
Når barnet er blitt eldre og fortsatt leverer fantastiske historier, kan dette føre til konflikter mellom barn. Disse løgnene handler nå i større grad om overdrivelser (Jeg har over 300 øredobber hjemme – vår bil kan fly – vi har TV på hvert rom). Noen ganger kan løgnene virke ekte - jeg har for eksempel ofte i klasserommet blitt servert historier om søsken og kjæledyr som senere har vist seg å ikke eksistere.
Litt eldre barn kan bli «stemplet» som løgnere og miste tillit i gruppen - da bør vi voksne hjelpe dem. Barn som «skryter» trenger anerkjennelse og forståelse. Det vi kan gjøre for å hjelpe barnet med å overkomme denne «fasen» er å snakke med dem i en nøytral setting om hva ærlighet er, og hvordan vi viser det og hvorfor det er viktig. Vi skal ikke peke på bestemte situasjoner, men heller flette temaet inn i en vanlig samtale. I disse settingene liker jeg å fortelle om min egen karriere som «lyvemester» og hvor mye bedre det føles i kroppen min når jeg er ærlig.
Dette kan vi sier til barnet: “Når du er ærlig, prøver du ikke å lure deg selv eller andre. Du sier sannheten. Du sier det du mener, og mener det du sier. Folk kan stole på deg. De kan stole på at du ikke lyver eller jukser. Du trenger ikke å late som om du er noe annet enn du er. Du trenger heller ikke finne på ting for å være likt eller god – du er allerede god!”
2. Barn lyver i bevisst selvforsvar
“Det var ikke meg” sier barnet, selv om alle bevisene peker i retning av barnet. Dette er et klassisk tilfelle av selvforsvar. Montessori mente at motivasjonen bak denne typen løgn ofte er å beskytte seg mot en voksens “angrep”. Disse løgnene kommer nærmest spontant, og er derfor sjelden godt gjennomtenkte.
Hva ligger bak og hvordan kan vi reagere?
Når et barn frykter straff, kan dette faktisk oppmuntre det til å lyve for å unngå en ubehagelig konsekvens. Her må vi først og fremst spørre oss selv hvorfor barnet ikke innrømmer feilen. I Montessori har vi et vennlig forhold til feil. Vi ser hver feil som en sjanse å lære. Vi hjelper barna med å finne løsninger på hvordan de kan gjøre noe godt igjen heller enn å mase - eller enda verre – straffe barnet.
Vi kan snakke med barnet om at det å innrømme feil er en god egenskap, selv når responsen kan være sinne eller skuffelse. Vi kan si til barnet: “Når du er ærlig, kan jeg tror på deg. Når du dekker over feil, kan jeg ikke det. Du må ikke være redd for å bli straffet. La meg vise deg hvordan du kan rette opp i det. La oss tenke på hvordan du kan gjøre det godt igjen.”
3. De løgnene barnet dikterer for å oppnå en personlig fordel
Det er viktig å være oppmerksom når barnet forsøker å lure andre eller prøver å dra nytte av konstante usannheter. Dette inkluderer også rykter (Han sa tegningen din er stygg….) som blir spredt om andre og manipulasjon.
Hva ligger bak og hvordan reagerer vi?
En fin bok som handler om rykter er «Hvorfor siger man, at ulven er styg?» av Quèntin Greban (eller på engelsk Why do they say wolves are bad). Denne boken kan leses sammen med barnet og brukes som en «icebreaker» til en samtale om konsekvensene av å spre usannheter. Vi kan forklare hvorfor ærlighet er viktig, nemlig fordi den skaper tillit. Når mennesker lyver eller manipulerer, kan ikke andre stole på dem, og det fører til vonde følelser. Når mennesker ikke er ærlige, later de som om ting ikke er viktige når de egentlig er det, eller de tenker ikke på andres følelser. Vi kan undre oss sammen med barnet: “Hvordan ville det føltes dersom en god venn fortalte deg en løgn? Hvorfor tror du vi av og til overdriver om ting vi gjør eller om ting vi eier? Hva ville du gjort om du hørte noen lyve om andre?
Hvordan forholder vi voksne oss til sannheten?
I fjor besøkte hele familien et dinosaurmuseum i Tyskland. Da vi stod i billettkø overhørte vi en far si lavt til sønnen sin: «Vi sier at du bare er 5 år gammel!» – «Nei, jeg er jo allerede 6!» protesterte den lille. «Men da koster det mindre. I dag er du 5 år gammel.»
Hva lærte den lille gutten av denne situasjonen? Jo, at å lyve ikke er så farlig, og kan være et hjelpemiddel for meg i livet! Vi voksne er jo forbilder for barna, og må selv være ærlige, selv når det føles ubehag og krever mot. Vi må holde det vi lover og innrømme våre feil. Våre barn er ypperlige observatører - de legger merke til alt, og de etterligner oss.
Hvite løgner
Det kan være til hjelp å snakke med barnet om situasjoner der det kan være veldig fristende eller vanskelig å være helt ærlige - for eksempel når løgnen kan forhindre at vi sårer andre følelser: - Når vi får en gave, men det var ikke akkurat det vi ønsket oss - Når noen spør deg om å låne noe du egentlig ikke vil låne bort - Når du smaker på kaken noen har bakt til deg og den smaker helt forferdelig
Sammen med barnet kan vi tenke på og diskutere hvordan vi kan skjule eller avdramatisere den smertefulle sannheten. Å lyve ut av høflighet er en del av kulturen vår og hjelper samfunnet til å fungere.
Kort oppsummert
- Løgner i alderen mellom 3 og 6 kan og bør sees på som lekende og bør møtes på en avslappet måte. Så ikke nøl med å sette deg ned med ditt barns usynlige venn og ta en liten prat 🙂
- La barnet ditt rette opp løgnen: Ikke som straff, men som en mulighet til å korrigere løgnen. Å ta ansvar for sine handlinger er viktig, spesielt hvis noen har blitt såret av løgnen.
- Du er et forbilde - prøv å være et godt ett: Barn lærer ved å observere og etterligne, inkludert ærlighet og integritet. Det er viktig at du selv er ærlig. Det beste er å enten holde løfter eller ikke gi dem i det hele tatt.
Jeg vil gjerne avslutte dette innlegget med et sitat av Maria Montessori som et råd for oss voksne når barn leker med sannheten:
Klarhet i tankene, virkelighetsforankring, åndelig frihet og en aktiv interesse for konstruktive og gode ting, danner et miljø som er gunstig for å gjenoppbygge en ærlig sjel.
- Kilder:
- Maria Montessori: Barndommens gåte.
- Heidi Maier-Hauser: Lieben-ermutigen-Loslassen. Erziehen nach Montessori.
- The Virtues Project: Dannelse og dyder. Enkle veier til karakterdannelse.