Montessori i hverdagen med baby N
Da vår lille N kom til verden for 4 måneder siden, ble livene våre snudd på hodet – på en god måte! Ja, hun har fortryllet oss alle! Vi ble advart om søskenrivalisering - men tvert imot skulle det vise seg at de eldste søsknene elsker å være storesøstre og å ta vare på lille N med kjærlighet og omsorg.
Kolikk, søvn og hektiske morgener
De tre første månedene var, dessverre for tredje gang på rad, preget av kolikkens onde ånder. Det var veldig mye gråting, skriking om kvelden, lite søvn og i forbindelse med dette lange turer med N i bæreselen. Bæreselen har vært undermiddel til alle våre barn når kolikken slo inn. N’s konstante gråting var veldig slitsom. Dessverre finnes det ikke noe Montessori-sovemateriell… eller montessorimetode mot kolikk, men vi kan reagere med en Montessori-tilnærming. Det som hjalp meg, var å minne meg selv om at gråtingen er helt naturlig og en strategi som naturen har designet for å beskytte henne. I slike øyeblikk gjorde jeg mitt beste for å forbli rolig og rasjonell. Det er viktig å annerkjenne årsaken til gråtingen og å være til stede: “Jeg er her. Du har vondt i magen. Det må gjøre veldig vondt. Jeg bærer deg, det vil hjelpe.” Om du akkurat nå står midt i det: Hold ut! Det blir bedre.
De siste ukene har heldigvis vært mye roligere, og N er ikke lenger så plaget av magesmerter. Sovingen har også blitt betydelig bedre, dvs hun legger seg rundt kl 22, blir ammet 1-2 ganger om natten, og er klar for den nye dagen rundt 5-6-tiden.
Morgenen kan fort bli hektisk og kaotisk med et lite menneske i huset som må tilpasse seg rutinene og behovene til fire andre. Mens M, eller «Lady» som hun heter nå om dagen, nærmest fyker ut av sengen på morgenen og begynner å hoppe, bable og underholde, tar F seg god tid til påkledning og til å tenke på hva hun skal spise til frokost. Samtidig ligger baby N i sitt bevegelsesområde. Hun beundrer seg selv i speilet eller studerer sin uro med stor konsentrasjon. Hun har nå to faste steder hvor hun kan utfolde seg: ett i barnesonen i stuen og ett rett foran sofaen. Om morgenen foretrekker hun barnesonen, ettersom den er lengst unna spisestuen, der M alltid sørger for et livlig og høylytt underholdningsprogram, noe som ville distrahere konsentrasjonen hennes. Om kvelden trives hun best midt i begivenhetenes sentrum, rett foran sofaen. Ved å sette hennes bevegelsesområde midt på stuen kan hun holde følge med familielivet. Her har hun masse rom for egne oppdagelser fra et trygt sted.
Observasjon og «follow the child”
Hver dag gleder jeg meg til å observere N når vi kommer hjem etter å ha levert F og M til skole og barnehage. Gjennom disse (nesten daglige) bevisste observasjonene blir jeg stadig bedre kjent med henne. Jeg legger henne i et av bevegelsesområdene og setter meg med en kopp kaffe i min favorittstol slik at jeg kan sitte og se på henne. Jeg observerer om hun er avslappet, overstimulert eller om hun kjeder seg. Har hun mulighet til å bevege seg? Hvordan kommuniserer hun?
Noen ganger legger jeg meg ved siden av henne for å se ting fra hennes perspektiv. Hva ser hun? Må jeg eventuelt tilpasse noe? Finnes det noen hindringer? Må jeg forandre aktiviteten jeg tilbyr, for eksempel bytte til en annen uro? Har hun oversikt over hele rommet?
N har nå begynt å ta på og gripe ting. På grunn av dette tilbyr jeg henne taktile uroer i tillegg til noen enkle gripeleker i tre. Den ene uroen er en bjelle som ringer når hun berører den, den andre en trering som er lett å gripe tak i. Begge «lekene» er festet med en elastisk snor. Hun sparker mye, og av og til snur hun seg på siden og beundrer hendene eller føttene sine. Når hun har fokus på en aktivitet, er det viktig å ikke falle for fristelsen å forstyrre henne/bli med på aktiviteten. Jeg hjelper henne heller ikke med å få tak i bjellen eller ringen. For hver gang hun får det til selv, blir selvtilliten hennes bygget opp. Jeg har tillit til hennes egen kontroll over kroppen sin og hennes evne til å løse problemer.
Fjerne hindringer
For at klærne hennes ikke skal være til hinder for henne, kler jeg henne i babyklær uten mange knapper, kroker og pynt. Jeg liker egentlig ikke heldresser med fotdeler. Jeg lar gjerne føttene hennes være nakne, slik at hun kan føle underlaget bedre.
Relasjoner
Selv om hun har blitt litt interessert i noen av lekene, kommer de viktigste sanseopplevelsene fra menneskene rundt henne: Søsterne, pappa og mamma. Hun er fascinert av våre ansikter som smiler til og snakker med henne hver dag. Hun nyter å la seg bære av våre hender som kjærlig berører henne og lukte vår kjente duft. Selv om hun har noen få leker laget av ulike materialer som tre, bomull, metall og filt, foretrekker hun fortsatt å utforske sine egne fingre med munnen. Hun elsker å høre på våre stemmer, spesielt når vi synger - da følger hun konsentrert med på hvordan leppene forandrer seg og ordene flyter ut på magisk vis.
Mental utvikling
For hver dag som går blir N mer og mer «våken». Jeg leser for tiden en bok som heter «Hvordan barn lærer å tenke» (av Manfred Spitzer). Her har jeg lært at Ns hippocampus har begynt å arbeide. Dette betyr at opplevelser og inntrykk nå blir overført til storhjernen, altså til langtidsminnet. Jeg testet dette nylig ved å klappe i hendene. Første gang så hun på meg med store, forundrede øyne. Andre gang jeg klappet var hun fortsatt overrasket. Tredje gang opprettholdt hun blikkontakt. Men fjerde gang så hun bare opp i luften – det var blitt kjedelig for henne. Dette betyr at hun husket de tidligere gangene jeg klappet, og har altså lært at klapping ikke er noe særlig spektakulært. Et annet bevis jeg har for at N har begynt å huske ting er gjennom hvordan hun reagerer når vi sier navnet hennes. N hører jo navnet sitt ofte, uten å vite at det er hennes navn, men hun hører en sekvens av “lyder” og viser tydelig interesse når hun hører denne kjente sekvensen.
Hippocampus er, i motsetning til hjernebarken, hovedsakelig ansvarlig for lagring og henting av detaljer. Hippocampus gjør det mulig for oss å huske hovedstedene i Europa eller den nøyaktige høyden på Kilimanjaro. Takket være hippocampus kan vi altså huske ting. Imidlertid forblir ikke disse detaljene i hippocampus i evig tid, siden den sender denne informasjonen videre til hjernebarken (spesielt om natten). Teoretisk sett kan du operere bort hippocampus, men du vil fremdeles huske at Paris er hovedstaden i Frankrike siden dette minnet har allerede blitt vidersendt til hjernebarken. Fordi babyer lærer mye, og hippocampusen deres må sende mye informasjon, trenger de mye søvn.
Kommunikasjon
En omsorgsfull, rolig og respektfull tilnærming gir N en dyp tillit til sine omgivelser. Dette gjelder spesielt når det kommer til kommunikasjon og omsorg, siden dette utgjør hele verden for henne. Derfor pleier jeg å fortelle henne akkurat hva som skjer rundt henne eller hva jeg gjør med henne akkurat nå. Jeg informerer henne når vi får besøk og spør henne om det er greit for henne om noen holder henne på armen. Selv om hun ikke kan snakke ennå har vi en så dyp forbindelse at jeg skjønner om hun vil bæres av noen andre enn pappa eller meg. Jeg varsler henne alltid når jeg løfter henne opp eller legger henne ned, samt når jeg kler på eller av henne.
Det samme gjelder forandringer i miljøet: Jeg informerer henne før jeg for eksempel bytter matten hun ligger på (når den må vaskes for eksempel). Jeg forteller henne hva jeg gjør og inviterer henne til å være med selv om hun kanskje ikke helt skjønner hva jeg mener, men hun får med seg at hun er velkommen til å være med meg, uansett hva jeg gjør.
På ettermiddagen tar vi alltid en tur med hunden. Hun foretrekker å bli båret i bæreselen og nyter kroppskontakten. Ofte sovner hun raskt i bæreselen og jeg kan nyte naturen og slappe av vel vitende om at hun har det bra.
Ja, de siste fire månedene var turbulente, men vår lille N er det beste som kunne skjedd oss. Jeg tror også at hun trives ganske godt hos oss! Hun smiler til oss, lar seg villig bære og kose med alle i familien. Og hun deltar i samtaler. Det er ikke alltid stille hos oss, og med et tredje barn blir det mange behov å ivareta, men vi gjør vårt beste for å gi henne følelsen av å bli elsket, sett og forstått, og at denne verden er et fantastisk sted å bo.
Noen tips
- … gi så lite hjelp som mulig og så mye som nødvendig
- … hold eller plasser lekene i nærheten slik at barnet kan nå dem med litt innsats. De bør selvfølgelig ikke være for langt unna siden det kan være frustrerende for babyen
- … velg klær som gir god bevegelsesfrihet (unngå store lukninger og dekorative elementer). Føtter og knær bør være så åpne som mulig
- …husk at hver baby følger sitt eget tempo
- …observer babyen nøye og prøv å forstå hva den forteller og viser deg. Reager på babyens kommunikasjonsforsøk slik at den lærer at du er en trygg havn
- … ved å mate babyen etter behov, fortelle den hva vi skal gjøre før vi løfter den eller utfører andre aktiviteter sammen med den, samt ved å håndtere babyen på en respektfull måte under påkledning, fremmer vi en trygg tilknytning
- …vær langsom i alt du gjør med babyen
- …velg leker i naturlige, vakre materialer (tre, stoff, gummi, rustfritt stål) i riktig størrelse (må passe i hånda, men ikke i munnen)
- … tilby ikke mer enn 6 aktiviteter eller leker - dette sørger for bedre konsentrasjon. Tilby disse aktivitetene når babyen er våken, mett og fornøyd
Til slutt et boktips: Simone Davis and Junnifa Uzodike: The Montessori Baby:A Parents Guide to Nurturing your baby with love, respect and understanding, 2021