Hvordan organiserer vi barnas arbeid på Montessoriskolen?
I flere år har vi lett etter en god måte å hjelpe barna med å organisere arbeidet sitt på. På en Montessoriskole har vi ikke skolebøker på samme måte som i tradisjonelle skoler, og derfor oppstår spørsmålet: Hvordan, og hvor, skal arbeidet barna har jobbet med oppbevares?
Barna våre jobber med mange ulike typer oppgaver og uttrykk: små mattebøker, skriveark, sanger de har skrevet, selvlagde bøker, mandalaer, tegninger, prosjekter, arbeidsark i matematikk (perlerammeark, faktorer, multiplum, brøkekvivalens, delelighet…) og mye mer. Ikke alt må samles – men det finnes arbeid barna er stolte av, som viser nøyaktighet, tålmodighet, eller som har vært meningsfullt for dem. Det er disse arbeidene vi ønsker å ta vare på.
Utfordringer vi har møtt på
I en periode brukte vi permer. Men det ble raskt tydelig for oss at dette systemet ikke fungerte optimalt: Permene tok stor plass i klasserommet, og mange barn syntes det var vanskelig å bruke dem selvstendig. De måtte lære seg å bruke hullemaskin, forstå hvor arbeidet hørte hjemme faglig sett, og det var vanskelig å oppbevare små bøker eller kreative prosjekter. Permene ble kaotiske, og vi så at ikke alle barn trivdes med å tvinges inn i ett og samme system.
Faste skolebøker eller arbeidshefter blir ikke brukt på en Montessoriskole fordi det begrenser barns frihet til å velge arbeid og tempo. Mange barn jobber ikke lineært i én bok – de hopper frem og tilbake, og bruker ulike innfallsvinkler. Det blir også lite plass til kreativitet og egne prosjekter. Noen av våre barn bruker hefter for å øve på løkkeskrift, men vi har ikke noe faste skolebøker.
Vi har også prøvd “ferdig-merking” –- dvs bruk av klistremerker eller ferdigstempling av arbeidet – men dette flyttet fokuset vekk fra prosessen og oppdagelsen til produktet og om det er “godkjent” eller ei. Mange barn mistet lysten til å utforske, og noen ble redde for å prøve noe nytt i frykt for å “feile”.
En innleveringshylle for alt arbeid fungerer heller ikke så bra fordi, ja, barna leverer inn, men har ikke noe system for selv å samle, sortere eller ta vare på det som er viktig for dem. Det blir mer en arbeidsflyt for de voksne enn for barna.
Digitale mapper på nettbrett (uten fysisk oppbevaring), som ofte brukes i den offentlig skolen, er heller ikke noe alternativ for oss fordi barn i alderen 6–12 trenger å jobbe konkret og med hendene. De trenger å se, bla, vise frem. Digitale mapper kan være et supplement, men de erstatter ikke den fysiske og sanselige opplevelsen av å eie sitt arbeid.
Vi ønsket noe annet.
Vi ønsket å gi barna friheten til å organisere sitt arbeid på sin måte – men samtidig innenfor en tydelig og logisk struktur.
Hva med arbeider som ikke er ferdige?
Mange barn trenger også hjelp til å holde oversikt over uferdige prosjekter. For dem har vi en egen løsning: en egen skuff. Her havner de påbegynte arbeidene – de som kanskje trenger en ekstra dag eller uke på å bli ferdige. På fredager tar vi oss tid til å gå gjennom arbeidsskuffen sammen med barna. Da spør vi: Er dette noe du vil fortsette med neste uke? Eller: Var dette en idé som kanskje ikke ble så spennende som du trodde?
Barna tar avgjørelsen selv, men vi hjelper dem med refleksjon og prioritering.
Barnas «Skattekiste»
Jeg begynte å tenke: hva om barnas arbeid kunne oppbevares i en slags skattekiste? En personlig mappe hvor de selv kan bestemme hva som er viktig for dem å ta vare på. For å motivere barna til å bruke en slik skattekiste skrev jeg en liten fortelling om en fiktiv jente som hadde veldig mange gode ideer og jobbet ivrig, men som også var en liten rotekopp.
Her kan du lese hele fortellingen:
Fortelling om Sofias skattekiste
Sofia likte å lage ting. Hver dag på skolen fikk hun nye idéer – en plakat om verdensrommet, en tegning av regnskogen, en liten bok om dinosaurer. Hun skrev historier, klippet ut bilder, limte og fargela. Ingen dag var lik den forrige, og det var akkurat sånn hun likte det.
Men det var én ting Sofia ikke var så opptatt av: å holde orden på alt hun hadde laget.
Arkene ble liggende i hylla, noen ble liggende igjen på gulvet, og noen tok hun med seg hjem. Men de havnet sjelden i permen. Det var ikke med vilje. Hun bare… glemte det. Eller så hadde hun en ny idé før hun rakk å rydde bort den forrige.
En mandag morgen hang det en ny lapp på tavla: “Lag en utstilling av det du har lært i år!” Alle i klassen ble spente. De skulle få to uker på seg, og på slutten skulle de vise frem arbeidet sitt til de andre barna – og til foreldrene!
“Du kan bruke alt du har laget,” sa læreren. “Tenk på det som å samle skatter!”
Sofia ble ivrig. Hun visste at hun hadde masse å vise fram – den fargerike plakaten om planeter, den fine teksten om sommerfugler, og den avisen hun en gang hadde laget. Men da hun begynte å lete, ble hun stille. Hun kunne ikke finne noe av det.
Hun åpnet hylla si. Der lå det en haug med krøllete ark, noen med kaffeflekker (fra læreren sitt krus, kanskje?), og noen med bare halve tegninger. Hun lette i skuffen sin. I sekken. I permene. Men det meste var borte – eller ødelagt.
“Uff,” mumlet hun. “Hvor er det blitt av alt jeg har laget?”
Ved bordet ved siden av satt Leo. Han hadde åpnet en mappe som var full av arbeid. Alt lå sortert i plastlommer og mapper: naturfag, matematikk, tekster og tegninger – til og med gamle utkast med rettinger på. Han bladde rolig og smilte.
“Wow”, sa Sofia. “Har du virkelig spart på alt?”
“Ja”, sa Leo. “Jeg kaller det for skattekista mi. Det er gøy å se tilbake, og jeg vet alltid hvor ting er.”
Sofia kjente et lite stikk i magen. Hun ble både imponert og misunnelig på en gang.
“Vil du hjelpe meg å lete etter noen av mine ting?” spurte hun.
Leo nikket og de begynte å lete sammen. I en felleskasse fant de en av Sofias gamle tekster. En lærer hadde spart på en fin plakat. Og hjemme fant mamma en mappe under senga der noen arbeider lå blandet med gamle tegninger. Det ble ikke en like stor utstilling som hun først hadde tenkt – men det ble hennes.
Etter utstillingen fikk Sofia en idé. Hun tok frem en tom mappe, limte glitterbokstaver på forsiden og skrev med tusj: “SOFIAS SKATTEKISTE.”
Fra den dagen begynte hun å samle arbeidet sitt. Først var det bare noen få ark, men etter hvert vokste det. Hun delte det inn i emner, satte på små lapper, og noen ganger tegnet hun til og med et lite kart over mappa – som om det var en ekte skattekart.
Flere i klassen la merke til det. En dag kom Alma bort og spurte: “Kan du hjelpe meg å lage en sånn skattekiste?” Sofia smilte. “Klart det. Du må bare begynne med én skatt. Resten kommer etter hvert.”
Refleksjon:
- Hvilken type “skatter” ville du hatt i din egen mappe?
- Hvordan kan det hjelpe å ha orden når du skal vise hva du har lært?
- Har du noen idéer for hvordan du kan samle arbeidet ditt på din måte?
De yngste barna, som akkurat har begynt på skolen, trenger ofte litt hjelp og oversikt. For dem fungerer det godt med en enkel mappe hvor ark og små prosjekter kan legges inn, og ting som hører sammen kan bindes sammen med en binders eller strikk. De trenger ikke å bruke hullemaskin, men får likevel en trygg plass å samle det de er stolte av.
De litt eldre barna, som har fått mer erfaring med ulike fag og arbeidstyper, kan bruke mapper med klarsiktlommer eller egne skilleark. Her kan de begynne å lage sitt eget system. Noen velger å dele inn arbeidet sitt i “Skriving” og “Engelsk”, mens andre bruker samlebetegnelser som “Språk” for alt som handler om lesing, skriving og språkforståelse – både på norsk og engelsk.
Vi sier ofte at skattekisten er som et lite museum. Her stiller barna ut det de er mest stolte av – de arbeidene som har betydning. Det trenger ikke være vakkert eller perfekt. Det kan være en liten tekst, øveord i fin løkkeskrift, en tegning, et brev, et utkast til en fortelling, en huskeliste, et matematikkark – så lenge det betyr noe for barnet og representerer noe viktig de har oppdaget, lært eller mestret.
Her er noen eksempler på barnas skattekister.
Et system med fleksibilitet og eierskap
Løsningen med skattekisten har gitt barna mer eierskap til eget arbeid. De får være med å bestemme hva som er verdt å ta vare på, hva som skal vises frem, og hva som er viktig. Vi voksne får samtidig innblikk i hva som betyr noe for dem, og hva de opplever som mestring og læring.
Og det aller viktigste? At vi har funnet en måte å organisere på som gir rom for individualitet, selvstendighet og glede – akkurat slik det skal være i en Montessori-hverdag.
