Hvorfor jeg ikke krever perfeksjon
Da jeg var liten, pleide jeg å rydde rommet mitt så godt jeg kunne. Jeg la bøkene pent i hylla, brettet teppet på senga, og passet på at klærne kom tilbake i skapet. Men mamma kom alltid etterpå for å kontrollere. Hun fant det jeg hadde “glemt” – et hjørne med støv, en genser som ikke var brettet riktig, en kosebamse som ikke lå på “riktig” sted. Og så begynte hun å fikse. Når jeg lagde mat, spurte hun alltid om jeg hadde husket salt. Når jeg hadde støvsuget, gikk hun etter – og fant alltid en liten smule jeg hadde oversett.
Jeg forstår det i dag: Hun ville lære meg grundighet. Hun ønsket at jeg skulle ta ansvar. Men det jeg lærte, var at det jeg gjorde aldri var helt nok. At det alltid var noen som visste bedre. At det ikke var vits å prøve for fullt, fordi det likevel ville bli gjort om igjen.
Nå som jeg selv er mamma, og følger Montessori-filosofien, har jeg valgt en annen vei. Jeg krever ikke perfeksjon. Ikke av barna mine. Ikke av meg selv. Og det har vært en befrielse…derfor deler jeg her noen gode grunner for å aldri krever perfeksjon av barn.
1. Perfeksjonisme kveler læring
Det er fort gjort å gripe inn når barnet ikke gjør ting “riktig”. Når tannpastaen ligger som en stripe over hele vasken. Når stolen ikke er skjøvet helt inn etter middagen. Når tegningen ikke har “realistiske” farger.
Men barn lærer ikke av å bli rettet på hele tiden – de lærer av å gjøre selv. Når vi legger bort kravet om at alt skal være “riktig”, gir vi rom for det viktigste: Lysten til å prøve. Og det er der læringen skjer. I det uperfekte. I det klønete, rotete, ekte.
2. Utvikling er en prosess, ikke et mål
I Montessori-verdenen handler ikke utvikling om å bli “ferdig”, men om å være på vei. Når barna mine dekker bordet, gjør de det kanskje ikke slik jeg ville gjort det. Men de gjør det. De tar ansvar. De deltar.
Og kanskje blir det tre gafler og én tallerken. Kanskje blir det vann over hele benken når de fyller karaffelen. Men det spiller ingen rolle. For de øver. De prøver. Og de lærer – litt mer hver dag.
Resultatet er ikke målet. Det er innsatsen som betyr noe
3. Barn lærer å møte seg selv med medfølelse
Hvis vi hele tiden påpeker hva som burde vært gjort annerledes – “du glemte det”, “du sølte igjen”, “du må gjøre det ordentlig” – så lærer barnet å se seg selv med kritiske øyne. Det utvikler en indre stemme som aldri er fornøyd.
Men når vi møter barnet med forståelse og tålmodighet – “jeg ser at du prøvde”, “du øver, og det går bedre og bedre” – så lærer barnet å møte seg selv på samme måte. Med raushet. Med håp. Med tro på at det er godt nok som det er, og det er en gave de tar med seg inn i voksenlivet.
Ekte mestring kommer innenfra
Jeg vil ikke at barna mine skal gjøre ting for å imponere meg. Jeg vil at de skal kjenne en indre stolthet. Det skjer ikke når vi sier “flink!” til alt, eller retter på det de gjør. Det skjer når de får tid, rom og tillit til å oppleve mestring selv.
Som når min minste datter ser på meg med store øyner etter vi har kommet oss hjem fra barnehagen og sier: “Ikke hjelpe, gå selv.” Og ti minutter senere når vi endelig har kommet oss fra parkering til huset ser opp med glød i øynene og smiler stolt fordi hun klarte hele de 50 meter uten å snuble for første gang. Det er ekte mestring. Ikke fordi jeg sa det var bra, men fordi hun kjente det.
Jeg viser vei med mitt eget uperfekte selv
Jeg gjør feil. Masse. Jeg glemmer, jeg mister tålmodigheten, jeg sier ting jeg angrer på. Men i stedet for å late som ingenting, prøver jeg å være ærlig.
“Vet du hva, nå ble jeg litt for streng. Det var ikke meningen.” “Jeg ble frustrert, men det hadde ingenting med deg å gjøre.” “Jeg prøver også å lære.”
Barna trenger ikke perfekte foreldre. De trenger ekte mennesker. Og når de ser at jeg ikke må være perfekt for å være god nok – så lærer de at det samme gjelder for dem.
Montessori handler ikke om å gjøre alt «riktig»
Det handler om å se barnet slik det er – og stole på at det utvikler seg akkurat slik det skal. Det handler om å gi barnet rom til å være nysgjerrig, gjøre feil, lære, prøve igjen. Det handler om å være en trygg ramme, ikke en konstant korrektur.
Perfeksjon har aldri vært målet. Trygghet, selvstendighet og glede – det er målet eller som min favorittlærer pleide å si: “Never help a child with a task at which he feels he can succeed.” – Maria Montessori
