Hvorfor belønning og straff virker mot sin hensikt
Vi foreldre har vel alle opplevd dem - disse ubehagelige situasjonene, som gjerne oppstår sent på kvelden eller ute i offentligheten, der vi føler at vi mister kontrollen over barna våre. Ja, du kan helt sikkert se det for deg: Et skrikende barn med blodrødt ansikt som ligger og spreller på gulvet siden hen har blitt nektet en tredje is. Eller når det tilsynelatende har gått av en bombe på barnerommet, og dine bortkomne, kjære eiendeler ved et under dukker opp i det ufattelige rotet som har oppstått.
Vi foreldre krever jo egentlig ikke så mye! Alt vi ønsker er å kunne arbeide i fred, med en viss grad av ro og orden, og å kunne ta en handletur uten at det blir fullstendig baluba. Hvorfor gjør de kjære små det noen ganger så vanskelig for oss? Er det muuulig? Ja, det er dessverre det – og når disse situasjonene oppstår, er ryggmargsrefleksen vår å tilby våre barn belønning, eller straff, for å få kontroll på situasjonen.
Ja, vi voksne er glade i å belønne barn for deres handlinger. De får en liten godis når de spiser opp kveldsmaten, de får se på TV hvis de har klart å sitte still på kafeen, og så får de lov til å legge seg litt senere såfremt de la mamma snakke i telefonen bare fem minutter til. Når jeg snakker om belønning, så mener jeg f.eks. enten en materiell gave eller en superspennende opplevelse.
Og dersom all masingen og belønningen ikke hjelper, så pleier vi voksne å spille ut det siste kortet vi har på hånda – vi kommer med trusler eller straff. Alle foreldre har – i et øyeblikk av ren fortvilelse og maktesløshet – truet med en, for barnet, alvorlig konsekvens. Hvis barnet ikke stopper å løpe rundt her i butikken, får det ikke noe is! Om det ikke rydder rommet sitt, blir det ikke noe bursdag. Det kan bare glemme å dra på kino i helgen, for da vil barnet kanskje neste gang huske å spørre før det låner dine ting. I stedet for å tilby en belønning for god oppførsel, straffer vi altså dårlig oppførsel i håp om at barnet vil velge det som er riktig for oss.
For mange av oss er ubevisst bruk av sarkasme, belæringer, advarsler, fornærmelser eller trusler helt vanlig å bruke i barneoppdragelse – kanskje fordi vi selv har opplevd det som barn? «Hva er galt med dere, barn? Dere skrur jo aldri av lyset når dere har vært på badet. Jeg lurer på når dere endelig klarer å huske det…?!»
Hvorfor gjør ikke barna hva de skal, til tross for våre forsøk?
Når vi ser litt nærmere på det som egentlig skjer når vi belønner eller straffer, så kan vi forstå hvorfor det ikke fungerer. ’
Når vi ser på effekten av straff, er det faktisk slik at våre trusler og advarsler fører til at barn unngår kilden til straffen eller begynner å handle av frykt, uten at de endrer atferden som vi tøffe foreldre fører krig mot. Barnerommet blir da ryddet bare fordi det gir dem muligheten til å besøke den langt etterlengte bursdagsfesten. To dager senere ser rommet imidlertid ut som om det er bebodd av en flokk aper. Studier har vist at atferden ikke bare forsvinner, men at straff får barn til å lyve mer, og en ond sirkel starter. I tillegg fører straff til at barna lærer at mennesker med mer makt (oss voksne) alltid kan tvinge folk med mindre makt (barna) til å gjøre det de krever.
Barnet som blir straffet føler frustrasjon, skyld, verdiløshet og skam. Barna tror de fortjener straffen siden har oppført seg slemme eller galt. Jeg husker selv godt fra da jeg var barn og tilbrakte en sommerferie på en campingplass i Frankrike med min onkel. Den hyggelige eldre damen som drev campingplassen pleide å skjemme bort oss barn med godbiter. En dag tilbød hun oss noen saltpinner, som min bror og jeg tok imot med glede. Jeg ønsket å spare min porsjon, så jeg gjemte min lille premie i campingvognen. Men min bror, den lille luringen, fant saltpinnen min og spiste den. I min store frustrasjon gikk jeg til damen og spurte om jeg kunne få en porsjon til. I samme øyeblikk kom onkelen min rundt hjørnet med et strengt blikk. Hjertet mitt stoppet, selv om jeg ikke helt visste hva jeg egentlig hadde gjort galt. Han forklarte strengt at man ikke skulle tigge, tok meg med til campingvognen og skjelte meg ut. Jeg følte meg forferdelig. Men det var ikke alt. Han sa at han nå skammet seg så mye over å ha et tiggende barn her at ferien nå var over. Dagen etterpå kjørte vi faktisk tilbake.
Det som skjedde plaget meg med skam og skyld i flere år. Jeg senere ble fortalt at den egentlige grunnen til at vi reiste hjem var at det var meldt dårlig vær (og altså ikke min oppførsel). Og selvfølgelig lærte jeg ingenting av denne straffen, men ble bare enda mer påpasselig med å ikke tråkke onkelen min på føttene.
Å straffe barn er i bunn og grunn en distraksjon skapt av oss voksne. Barnet vil samarbeid bare for å unngå straffet, men vil ikke angre på eller tenke på hvordan det kan rette opp det det gjorde «galt».
Enda verre blir det når voksne truer med straff, men truslene om konsekvenser ikke blir fulgt opp. Ofte skyldes nok dette at de voksne ser urimeligheten i det hele, eller at de voksne ser at konsekvensen av en avlyst bursdag innebærer at de selv må avlyse sine planer, noe som kan bli en for stor ulempe. Barn er enormt gode observatører, og lærer fort når en trussel godt kan legges i «ikke-så-farlig»-skuffen.
Men hva er så farlig med belønning?
Tanken bak belønning er at barn egentlig ikke ønsker å lære av seg selv. Må de overtales til å samarbeide? Tror vi virkelig at barnet ikke klarer å spise en porsjon kveldsmat, at det ikke er i stand til å sitte stille og at det ikke kan vente tålmodig med mamma, i hvert fall ikke uten å bli belønnet for det?
Et lite blikk på hva forskningen på temaet viser
Gjennom Montessoristudiene lærte vi om ulike eksperimenter som har vist at når barn vet at de vil få en belønning, legger de faktisk mindre innsats i oppgaven enn når de ikke forventer noen belønning. Når barn gis en forventning om belønning for en handling, er det faktisk vist at de mister interessen for å utføre handlingen ved senere anledninger (Greene 1974). Det er sannsynlig at disse funnene skyldes at den ytre motivasjonen tar over den indre motivasjonen for handlingen. Det finnes imidlertid også forskning som viser at læring er tett knyttet til belønning (Forskning.no). Det ble dessverre ikke vist til hvordan disse forskerne definerte belønning, men sannsynligvis er det slik at noe belønning kan virke motiverende. Nesten alt som foregår i samfunnet er jo drevet av belønning, som for eksempel lønn for arbeid eller diplom for en fullført tennisturnering.
I mine studier til dette blogginnlegget fant jeg også en artikkel som beskrev det motsatte, nemlig at tre forskere hadde funnet ut at læring er tett knyttet til belønning. Det ble dessverre ikke nærmere beskrevet hvordan de definerte belønning. Selvfølgelig kan også anerkjennelse, verdsettelse, og komplimenter ses som en belønning, og det gir mening at det å få gode tilbakemeldinger øker innsatsen til neste oppgave. Det er altså ikke helt svart-hvitt dette her.
Hvis jeg ikke kan belønne eller straffe, hvordan får jeg barnet til å ta gode valg?
Faktisk har hvert menneske indre instinkter, tendenser som Maria Montessori kaller det, til å samarbeide, å være nysgjerrig og å være sosial. Så hvorfor ser det ofte ut som om våre barn ikke er drevne av disse tendensene? Problemet kan være belønningen - det fungerer ofte motsatt av hensikten, og mister sin effekt. Barn begynner å ønske mer eller større belønninger, og det største problemet er at belønningen kommer utenfra. Barnet begynner å velge en handling eller arbeid som gir belønning, ikke fordi de har forstått at det er riktig eller galt.
Ikke misforstå meg: Vi skal selvfølgelig anerkjenne barnets arbeid, vise vår interesse og beundring for dets innsats, men vi skal la være å bestikke det.
Hvordan kan vi samarbeide med barnet vårt?
Det du kan prøve, istedenfor å straffe eller belønne, er å finne på løsninger sammen med barna. Barnet skal være involvert og føle seg «sett» og respektert. For meg «så jeg lyset» da jeg så på en video som var relatert til utdanningen min. Vi studenter skulle observere en undervisningssituasjon på en Montessoriskole. Fokuset lå på hvordan de voksne snakket og kommuniserte med barna og hvordan de håndterte «provokasjoner» eller konflikter. Jeg var helt forbløffet over hvor kjærlig, respektfullt og motiverende lærerne kommuniserte med barna som hadde den uønskede oppførselen. Og jammen fungerte det! Dette ville jeg også kunne! Det føltes litt som om jeg måtte lære meg et nytt språk.
Under beskriver jeg noen situasjoner vi har hatt i vårt hjem, og hvordan vi har jobbet med å løse disse situasjonene gjennom samarbeid med barna. Vi har implementert en tradisjon vi kalles «familiekonferanse»: Vi møtes en gang i uka i stuen og snakker om hva som fungerer fint og hva vi ønsker å bli bedre på. Dette gjelder også oss foreldre. Så diskuterer vi og prøver å finne løsninger. Disse skriver vi ned i en bok. Uken etter snakker vi om hvorvidt løsningene har fungert, og gjør eventuelle endringer.
Her er det noen eksempelsituasjoner vi har slitt med fra tid til annen og hvilke løsninger vi har funnet frem til:
| Hvis barnet… | Prøv dette… |
|---|---|
| …er kresent og maser ved bordet | Involver barnet i matlaging, planlegging av maten og handling. Prøv nye oppskrifter sammen med barnet, dekk bordet på en veldig fin måte med blomster og levende lys, bruk fine servietter La barnet serverer maten som på restaurant. |
| …nekter å legge seg | Ha en samtale med barnet om hva slags aktiviteter som kan utgjøre gode rutiner før legging: Lesing, høre på lydbok, fantasireise, meditasjon,… |
| …aldri vil skru av TVen | Inkluder barnet i planleggingen av TV-tid. Bli enig med barnet om hvor lenge det får lov å se på tv og la barnet få bestemme når hun vil «løse inn» tiden. |
| …ikke rydder rommet sitt | Lag en liste over ting som må gjøres på rommet. Barnet kan velge en ting per dag og krysser av. Det kan være fint å rydde sammen med barnet og bli kvitt ting som ikke brukes lenger. |
Kort oppsummert
Ved å belønne eller straffe forstyrrer vi noe inne i barnet som kalles for indre motivasjon. I stedet for å bruke trusler og materielle belønninger, fokuserer Montessori på å øke barnas selvdisiplin. Dette oppnås ved å gi dem frihet innenfor klare grenser og ved å hjelpe dem med å forstå konsekvensene av deres handlinger. Denne tilnærmingen fremmer også indre motivasjon ved å skape et læringsmiljø som stimulerer barnas naturlige nysgjerrighet og utforskningstrang.
- Hvis du ønsker å lese mer om temaet, anbefaler jeg disse bøkene:
- Adele Faber & Elaine Mazlich, Hvordan snakke så barn vil lytte: Å lytte så barn vil snakke, 2017
- Simone Davies, Montessorifilosofiens beste tips for å utvikle et nysgjerrig og ansvarlig menneske, 2019
- Referanser:
- D. Greene & M. R. Lepper, Effects of Extrinsic Rewards on Children’s Subsequent Intrinsic Interest, Child Development, 1974.
- https://forskning.no/hjernen/prisvinnende-forskning-vi-laerer-gjennom-belonning/356916