Midt i mellom – en uke med barnet som alltid venter
Å ha tre barn er noe av det mest givende jeg vet, men samtidig har jeg stadig kjent på en liten uro: Får alle barna egentlig det de trenger fra oss? Får hvert av dem nok av vår tid og oppmerksomhet?
I det siste har jeg hørt ofte fra min mellomste datter «..det er urettferdig når F er med fordi hun fikk være med deg hele tiden før jeg ble født». Og jeg skjønner jo sjalusien. Hun forestiller seg at jeg og Frida hadde to år full av latter, lesestunder, sang og dans og leketid 24/7.
Da vår tredje og yngste datter ble født, var det naturligvis mye fokus på henne med krevende netter og alt som står på hodet med en baby i hus. Det er lett å se at den minste krever mye oppmerksomhet og tid.
Og vår eldste med sitt engasjement, sine sterke meninger og sine mange aktiviteter fyller huset naturlig.
Men seksåringen M i midten… Hun som alltid må vente litt. Hun som er stor og liten på en gang. Hun som oftest må dele.
Og det var akkurat derfor jeg bestemte meg for å gi henne en uke. En uke bare for oss to.
Nå er jeg heldig og priviligert siden jeg som lærer har lang sommerferie - dette gir meg mye tid til barna og muligheten til å begytte meg av tilbudene samfunnet har til oss foreldre.
Og med far på jobb, den yngste i barnehagen, og den eldste på danseskole, åpnet det seg opp tid. Plutselig var det plass.
Plass til å høre hennes historier i helthet og uten avbrytelser. Plass til å følge med i hennes tempo. Plass til å si “ja” til alt det vi ellers haster forbi: å sitte på Baker Hansen og drikke kakao midt i uka, å gå til svømmehallen, å dra til innsjøen og observere en gåsefamilie en hel formiddag, å bruke en hel morgen på å bare være sammen i pysj, spiser is og fletter i tre timer.
Vi har ledd mye. Vi har tegnet. Vi har snakket om ting som opptar henne. Hun har fortalt meg at hun synes det noen ganger er urettferdig når hun må dele tingene sine med andre. Og at hun savner å bli holdt litt lenger, selv om hun har sluttet med å være liten for leeeenge siden. At hun elsker når vi bare er med henne, helt uten søsken.
Og jeg så henne. Virkelig. Ikke bare som mellomste søster. Ikke bare som vår «ville» Pippi Langstrømpe som ikke hører på noen av oss og bare gjør som hun vil. Men som den hun også er: trygg på seg selv, reflektert, morsom, sterk, og samtidig så klok. Hun har mye å gi, men også behov for å få.
Det som var vakkert å se var at hun også savnet søsknene sine, spesielt mot slutten av uken. Hun ble ivrig etter å hente dem om ettermiddagen. Hun fikk kjenne at hun egentlig hørte hjemme i en flokk.
Det gjorde noe med meg, denne uken. Jeg vet ikke når vi får det til igjen, men jeg vet at jeg skal prøve. Kanskje bare én kveld, kanskje en søndag. Det trenger ikke være så stort. Det viktigste er at det skjer.
For alle barn trenger tid alene med oss, og vi med dem.