Store pattedyr og små undere – å lage tidslinjer med barn

Det har vært stille her en stund, og det med god grunn. Jeg har rett og slett ikke helt visst hvordan jeg skulle fortsette. Skulle jeg skrive mer om mine egne barn og hvordan vi praktiserer Montessori hjemme, eller heller fokusere på arbeidet på skolen? Kanskje begge deler?

Siden jeg for tiden er så oppslukt av det som skjer på skolen, bestemte jeg meg for å skrive litt mer om det pedagogiske arbeidet på skolen – om ideene, erfaringene og de små øyeblikkene som får meg til å tenke: Dette er grunnen til at jeg elsker å jobbe med Montessori!

Gjennom fordypningskurs og workshops har jeg møtt mange fine kolleger som brenner for det samme, så det føles naturlig å dele litt mer fra hverdagen vår.

Et frø blir sådd

Denne uken jobbet barna i gruppe Grønn (på skolen) med et stort prosjekt og alle har bidratt. Det startet med en nysgjerrighet for noen av de minste skapningene: bjørnedyr, flått (!) og Purgatorius - et bittelite pattedyr som overlevde da dinosaurene ble utryddet. Vi skrev faktisk til og med en egen sang om Purgatorius!

Men etterpå snudde vi perspektivet helt. Jeg presenterte noen av de største pattedyrene som noensinne har levd – Megaloceros, Paraceratherium og Platybelodon – kjemper fra tidsepoken kenozoikum. Dette var en spennende tid i jordens historie - og helt mot slutten kom menneskene. Homo sapiens levde faktisk samtidig med noen av disse store pattedyrene, som hulebjørn og sabeltannkatt.

Og da skjedde det noe. Frøet var sådd.

Barna begynte å fortelle hverandre om disse dyrene, om deres fantasier rundt dem, og å dele funn med hverandre. Jeg laget klassifiseringskort med bilder og navn på disse gigantiske pattedyrene, og snart begynte de som hadde fått presentasjonen å forklare for de andre, peke på deres store snabler, le over deres rare kropper (gorillahesten for eksempel er virkelig et interessant syn) og sammenlignet med dyr de kjenner i dag. På et tidspunkt var halve klassen smittet av det vi kalte «store-pattedyr-syndromet»! Dinosaurene kunne pakke koffertene.

Vi zoomer inn på livets tidslinje

Hvilket arbeid ville det nå egne seg best å fordype seg enda mer i? Jeg foreslo at vi skulle lage en egen tidslinje. Vi «zoomet inn» på Livets tidslinje og dro den siste biten – Kenozoikum – litt ut ved siden av vår tidslinje som da fikk navn «Pattedyrets tidslinje».

Vi gikk til biblioteket, lånte bøker og lette etter informasjon om dyrene: Hvordan utviklet de seg? Når levde de? Hvorfor måtte de endre seg?

En av guttene ble helt oppslukt av elefantenes utvikling fra de små, snodige forfedre til dagens elefanter med sin majestetiske fremtoning.

Språkleker og «Mega-Anton»

Prosjektet ble også en fin anledning til å snakke om språk. Mange av dyrenavnene har morsomme og gjentatte suffikser, som «odon» og «therium». Vi fant ut at odon betyr tann, mens therium betyr dyr. Og så begynte barna å leke med ordene. Noen navn begynner jo på «mega», som betyr «stor». Kjempedovendyret, «Megatherium» betyr altså stort dyr. Snart kalte de hverandre «Mega-Anton», «Mega-Tanja» og «Mega-Aleksandra». Antonodon ble en helt ny skapning - et veldig klokt pattedyr som lever i Bærum, har store tenner, men er helt ufarlig. Han bruker tennene bare til å tygge maten, ikke medelever!

Tidsforståelse og stolthet

Flere barn ønsket å tegne sine eget dyr til tidslinjen. Å arbeide med tidslinjer hjelper barna med å forstå tid – hvordan enorme tidsrom kan deles inn i mindre deler. Barna måtte nøye undersøke i hvilken tid deres dyr levde og finne det fram på tidslinjen for å plassere det riktig. Det ble også rom for matematiske spørsmål som “Hvor langt tid gikk fra den første elefantvarianten dukket opp til platybelodon gikk på jordens overflate?” eller “Hvor mange barn måtte du stablet oppå hverandre for å lage et tårn like høyet som megatherium?” “Hvem var størst: Arsinotherium eller gorillahesten?” Vi oppdaget at kenozoikum deles inn i perioder som paleocen, eocen, oligocen og miocen, og barna begynte å spørre: Hvorfor er det egentlig slik?

Kenozoikum - tiden da pattedyrene tok over verden

For mange millioner år siden, da dinosaurene døde ut, startet en helt ny tid på jorda. Denne tiden kaller vi kenozoikum, og det betyr «det nye livets tidsalder». I kenozoikum ble jorda mer og mer lik den vi kjenner i dag. Skogene, fjellene og dyrene begynte å ligne mer på de vi ser nå. Menneskene dukket opp mot slutten av kenozoikum. Den første delen av Kenozoiukum kalles Paleogen. Navnet kommer fra gresk og betyr “gammelt liv som blir nytt”. Hvordan det? Det er fordi nye dyr og planter begynte å utvikle seg etter dinosaurene forsvant. Dette var starten etter dinosaurene. Verden var varm og full av grønne skoger. Små dyr som hadde overlevd utryddelsen begynte å vokse, forandre seg og utvikle seg til mange forskjellige pattedyr. Så begynner Eocenepoken. Eocen betyr “daggry av nytt liv”. Klimaet var varmt, og det vokste tropiske skoger over store deler av jorda.Da begynte mange moderne pattedyr og fugler å utvikle seg. Oligenepoken som følger etter var tiden der det begynte å bli litt kjøligere igjen. Oligocen betyr “liten nytt”. Noen dyr som lignet dagens elefanter og hester dukker opp, og de første gresslettene spredte seg. Etter denne epoken kommer Miocen som betyr “mindre nytt”. Da ble det enda flere moderne dyr og planter. Skogene blir mindre, og gresslettene vokste. Mange av pattedyrene begynte å ligne de vi kjenner i dag.

Til slutt sto vi der med en fargerik, håndtegnet tidslinje full av store, rare og helt spesielle skapninger. Barna var stolte. De beundret hverandres arbeid, uten å dømme eller konkurrere. Dette var en full-suksess opplegg som jeg hadde veldig lyst til å dele og forhåpentligvis blir flere lesere inspirerte å prøve det samme eller noe lignende i sitt klasserom - eller hjemme :-)

---