Om Julenissen, tannfeen og enhjørninger
«Har du en gang løyet til meg?» spør syvåringen min, og det alvorlige ansiktuttrykket hennes levner ingen tvil – jeg er trengt opp i et hjørne og det er ingen vei utenom. «Ja» svarer jeg skyldig. «Tannfeen?» spør hun med hevede øyenbryn. Jeg nikker. «Jeg visste det.» svarer hun med et smil, men jeg ser en anelse skuffelse i øynene hennes. «Heller ikke julenissen, påskeharen eller enhjørninger finnes.» Jeg spør henne hvordan hun hadde funnet ut av dette, noe jeg er oppriktig nysgjerrig på, selv om jeg har en anelse. Barn er nemlig kloke skapninger. «Rart at brevet fra tannfeen er skrevet med en håndskrift som er helt lik pappas. Og julenissen passer ikke gjennom peisen, og gavene ville jo da være svarte fordi de ville være fulle av aske. Påskeharen og enhjørninger har jeg også aldri sett, og ingen av mine venner har sett dem heller.» Katta var ute av sekken, og i det øyeblikket følte jeg meg ikke særlig bra.
Jeg må tilstå at jeg til å begynne med var veldig gira på å lure min eldste med sånne ting. Hun fikk brev av tannfeen, og påskeharen gjemte redet sitt i hagen vår hver påske. Hun hørte videre fortellinger om at i min region i Tyskland bringer «Christkind», kristusbarnet, gavene på julaften, mens Julenissen først kommer på besøk den sjette desember. Og når kveldshimmelen lyst oransje-rød pekte jeg opp mot himmelen og fortalte begeistret: «Oi, se der! Jesusbarnet baker pepperkaker! Når er det snart jul!» – slik jeg ble fortalt av mine foreldre da jeg var barn, og som de igjen hadde blitt fortalt av sine foreldre.
Uhyggelige barndomsminner
Da jeg var barn var det ikke bare en Julenisse vi måtte forholde oss til. Det hadde vært hyggelig, men nei, lillebror og jeg måtte overvinne Knecht Ruprecht, en slags siste boss, før vi kunne få gavene våre. Han var en uhyggelig fyr med svarte klær som bar en sekk fylt med kull. Mine foreldre hadde perfeksjonert denne tradisjonen. Ikke bare fortalte de oss om de skrekkelige konsekvensene dersom vi ikke oppførte oss ordentlig i førjuletiden, nei - de tok det til et enda høyere nivå. De «bestilte» noen naboer som kledde seg ut som Nikolaus (en type julenisse) og Knecht Ruprecht (den skumle, slemme fyren). De kom så på besøk til oss, og jeg og min bror måtte sitte ned ved siden av hverandre og høre på alt det forferdelige vi hadde gjort i løpet av året, som i en rettssak. For oss barn var dette kanskje årets mest grusomme kveld. Og lista over min brors ugjerninger lang…
Det var bare sånn det var. Alle foreldre gjorde dette. For oss barn var dette et førjulsmareritt.
Det er derfor kanskje litt rart at jeg valgte å videreføre disse tradisjonene, selv om jeg heldigvis utelot Knecht Ruprecht.
Og så studerte jeg Montessoripedagogikk – og ble plutselig mer og mer skeptisk til min egen fremgangsmåte. Vi voksne skal jo være sannhetens fortellere – det var jeg vel ikke? Ja, hvorfor i all verden forteller jeg mitt barn at en gammel mann med langt, hvitt skjegg bryter inn i huset vårt og leverer gaver – til et fremmed barn – gjennom peisen, og det i all hemmelighet, om natten, når alle sover? Trodde jeg virkelig at hun ville «kjøpe dette»? Og er ikke konseptet egentlig ganske skummelt? Hvordan kan jeg lære mitt barn å tenke logisk og bruke sunn fornuft når jeg samtidig forteller henne om flyvende reinsdyr og små nisser som bor under trær.
Hva er Montessoris perspektiv på julenissen og kompani?
Foreldre og omsorgspersoner dikter ofte opp historier for å styre uønsket atferd. Dr. Montessori mislikte imidlertid bruken av fantasi og oppdiktede historier som midler for å manipulere atferd, dvs. straffe eller belønne barn. Hun mente at slike tilnærminger viste mangel på respekt for barnet. Dessuten argumenterte hun mot inkludering av fantasihistorier i et barns liv, spesielt i løpet av de første seks årene. Hun mente at barn bør bli kjent med den reelle verden før de skal utvikle sin egen fantasi.
Men er ikke fortellinger om juleniss (og andre) forenlig med å følge Montessorifilosofien?
Uavhengig av hvordan troen på nissen ser ut fra et Montessori-perspektiv, finnes det ingen riktig eller feil måte å feire jul, påske eller at barnet mister sin første tann på. Hvis din familie velger å tro på disse fantastiske figurene og inkluderer tradisjonene rundt dem med barnet ditt er dere ikke mindre “Montessori”. Det kan være veldig vanskelig for oss foreldre å navigere i en verden der vi føler press på oss til å være perfekte eller å følge visse prinsipper (som f.eks. Montessori) fordi vi også ønsker å respektere tradisjoner og vår kultur og tro.
Hver familie bør på egenhånd finne ut hvordan de ønsker å håndtere slike fantasivesener, og hva som fungerer best for dem og barnet deres. Min venninne Miriam i Tyskland liker ideen om Rampenissen såpass godt at hun inkluderer den i hennes families juletradisjon. Hennes femåring bare elsker denne rampete nissen og våkner hver dag med en smil og store øyne fordi hun har store forventninger om å våkne til et hus i fullstendig kaos. For Miriams datter er et skikkelig B-menneske, og Rampenissen gjør at hun likevel spretter opp av senga om morgenen. Resultatet er at familien får bedre tid om morgenen. Av den grunn tjuvstarter Miriam Rampenissetradisjonen et par uker.
Da hun fortalte meg om dette skrek min indre «Montessoristemme» «Neeeei!!!» - for en slik metode løser jo ikke selve problemet! Men Miriam var ikke i tvil: «men i disse få ukene har vi det skikkelig koselig om morgen og slipper skrik og skrål. Denne nissen gjør barnet mitt glad. Det er det viktigste.» Okay, I yield - mommy knows best.
Når det er sagt: Hvis du velger å følge en mer Montessori-inspirert tilnærming til nisser og feer, kan du prøve det følgende:
Man kan fortelle om disse figurene og hvor de kommer fra. Santa Claus, eller St. Nikolaus, var en ekte person som arbeidet som biskop og hjalp de fattige. Ved å fortelle den «sanne» historien lærer barnet de virkelige historiene bak høytiden eller personene. På denne måten forstår de meningen og hensikten. Du kan lese min fortelling om St. Nikolaus her.
Du kan dele historier og delta i tradisjoner som gavegivning, og samtidig forklare at det er du som står bak. Du kan forklare denne tradisjonen med gaver som «lek» – akkurat som når barna later som om de lager mat på lekekjøkkenet sitt eller kjører rundt med lekebilene sine.
Før jeg avslutter dette innlegget vil jeg snakke litt mer om historien om kristusbarnet som baker kake i himmelen. For dette er jo et flott bilde som vekker forestillingsevnen i barnet. Men i dag ville jeg kanskje formulert dette på en litt annen måte, uten å jukse: «Se på disse flotte fargene på himmelen. Det er solen som gjør det. Solen er en kjempestor brennende stjerne. Den sørger ikke bare for livet på jorda, men den gir oss også glede ved å male himmelen med fine farger. Men hvordan gjør den det? Solen ser ut til å gå ned om kvelden fordi jorden roterer, eller snurrer rundt som en stor snurrebass. Det betyr at din del av jorden snurrer bort fra solen. Når den går ned skaper den spesielle farger som oransje og rød. Dette skjer fordi solens lys må reise gjennom et slags filter, som vi kaller atmosfæren, før det når oss. Når solen står lavt på himmelen må solstrålene reise gjennom mer av dette filteret. Og filteret liker spesielt fargene oransje og rød, så når sollyset går gjennom det, lyser himmelen oransje. For et magisk øyeblikk!
Du kan lese mer her